Etter noen runder i tenke boksen kom jeg frem til følgende: Jeg må slutte å ta i han, både med hender og line, og han må på en eller annen måte finne ut selv hvordan han skal gå for å få lov til å hente dummyer, litt shaping kan man vel kalle det.. og mor skulle holde seg taus, rolig og bestemt hele treningen igjennom.. Planen var å legge ut endel områder, også gå fot rundt på jordet. Gikk han for langt frem skulle jeg bare snu, var litt usikker på om jeg skulle si nei med lav, dyp stemme før jeg snudde, men fant ut at jeg fikk prøve meg litt frem. Første treninga sa jeg ingen ting overhode, bare hentet dummyer og dreit i hunden.. Han løp rundt og tisset og snuste til jeg hadde lagt ut første området, og kom av seg selv inn og fant fot posisjonen og der ble han resten av treninga.. Hmmm.. hva skjedde nå da?? Rolig og sanset hund, helt uten stress, tror jeg snudde to ganger i løpet av denne treninga, men da pga at han snuste ene gangen, og gikk på feil side andre gangen.. Det var helt surrealistisk å gå med så rolig hund, og hva var egentlig den store forskjellen? Jo.. MEG... Ingen kommandering, ingen strenge FOT kommando i starten og ingen masing.. Så jo, Vito er faktisk ganske følsom for min stemning, han viser det bare på en litt annen måte enn de litt mykere hundene.
Neste trening (dagen etter, var da rimelig gira på min "nye" filosofi må vite, gjorde jeg likedan, + at jeg kastet ett par markeringer med skudd før vi startet å gå. Da økte temperaturen i hodet på den gule, og det ble mye mer gåing enn henting, men vi fikk det til!! Kjempefornøyd med denne økta også.
Så kom helga, og det skulle være med en hund til på treninga. Utforingen var om jeg klarte å gjøre likedan når vi var flere som jeg gjorde når vi var alene... Treningskompis Ellen ble forbredt på at det kanskje ble litt snuing når vi gikk sammen, slik at hun var forbredt hvis jeg og Vito plutselig gikk motsatt vei :-) Og nok en suksess trening. For en gangs skyld hadde jeg den mest balanserte hunden på trening, og det var utrolig gøy å se at vi er på rett vei! Ikke at Vito for alltid kommer til å gå rolig og balansert fot, vi er ikke helt der, og han er en heit hund, men det er veldig deilig å ha noen verktøy å ta frem når det koker.. Og heretter skal det kun koke i hodet til Vito, ikke mitt!! Jeg har jo ikke vært hverken brutal eller sint på han tidligere heller, men har kjent litt på irritasjon når han etter flere påminnelser fortsatt ligger for langt frem, og ergo har det nok vært noen korrekser som har blitt utført av meg i en stemninge som ikke fører til læring for Vito.
Som Cæcar Milan så fint formulerer det: Frustrasjon kan aldri skape ro!
Jeg og Ellen har vært så heldige at vi har fått plass på jaktkurs med Meneo sammen med NRK avd Ålesund, så neste helg reiser vi på kurs :-))) Føler vel at det i hovedsak er to ting jeg vil ha hjelp til, og det er dirigering når Vito ikke vet hvor dummy er, og det andre er å ikke riste seg etter vann apportering. Har vært ute og testet ut litt med blinde dirigeringer nå i kveld, og han er rett og slett ikke lydig nok... Han stopper fint på første stoppen, men det er liksom sjansen jeg får til å dirigerer han.. Finner han ikke dummy da tar han regien selv.. Jeg skal ikke skylde alt på foten, for jeg er generelt for treig/usikker på å vite NÅR jeg skal ut og korrigere, men at den også har litt skyld i at jeg ikke akkurat har beina ut etter han siste året er det ingen tvil om. Jeg tror at jeg en periode nå rett og slett må trene endel blinde dirigeringer, for jeg klarer ikke å få frem samme ulydighet ellers (og han har som regel så god kontroll på områdene som blir lagt ut, at det faktisk er sjelden jeg trenger å stoppe han da)
Også har jeg kjøpt meg ny sykkel!! Min gamle DBS sykkel er faktisk godt over 20 år, og tung som fy... Og jeg har veldig lyst til å sykle endel i skogen i sommer, ikke i ekstreme bakker og sånn, men koselige skogsstier der både folk og dyr kan få trent kondis. Det ble en terrengsykkel i grei prisklasse, og jeg har prøvekjørt to turer, en med og en uten hund. Og FOR en forskjell... følte meg jo nesten som en racersyklist med den nye sykkelen.. (Noe jeg fant ut at jeg ikke var... syklet i flg meg selv veldig fort da det plutselig suste opp en virkelig racer syklist opp på siden og forbi så fort at jeg nesten lurte på om jeg hadde stoppet..hehe) Men åkke som, utrolig morsomt med skikkelig sykkel, gleder meg virkelig til å sykle på Sølen i sommer! Vito er nok ikke fullt så begeistret som meg, han syns sykling er dritt kjedelig.. Men kondis må man trene uansett, så han må bare finne seg i det. Prøvde første turen uten springer, men følte meg såpass utrygg med å ha båndet rundt livet og oppå styret, at den skal monteres på.. Har syklet med springer i 20 år, og er fornøyd med det, så får jeg heller ta den av hvis vi skal sykle i terreng som gjør det vanskelig.
Ellers så er det nå snart ett år siden at kneet gikk dundas, og jeg må si jeg er glad jeg ikke visste da hvor lang tid det ville ta å komme seg helt på beina igjen, og ikke minst hvor mye styrketrening som skulle til.. Fortsatt er kneet vondt og stivt, men fungerer helt fint til gåing og sykling, og jeg kan også sette meg på huk hvis jeg er varm og tar det litt pent ;-) Vet ikke om det blir noe særlig bedre enn det er nå, men jeg skal klare å fungere helt greit med det hvis det er tilfelle også.
Vito og bestekompis Zorro slår ihjel litt tid under opp binding...
Valper ja.. nå blir det snart livlig i heimen håper jeg. 17 april ble det født 9 lakris valper hos kennel Caper Cailies, og en av de skal bo her noen måneder. Ankommer vel Trøndelag sånn i midten av juni. Den skal forhåpentligvis bli narkotika hund i voksen alder, men barndommen skal altså tilbringes her sammen med søskenbarn Vito - vi gleder oss!
Og så har Lynx endelig begynt med løpetid. Hun har jo virket klar for det veldig lenge, men det har drøyet og drøyet.. men nu er det i gang.. Så da kommer det forhåpentligvis en Toller frøken i begynnelsen av september :-))
Vakre Lynx, kommende mor til min og Mona sin nye hund!
