Da er det ikke
lenge før vi skriver 2014, og ett nytt år med nye mulighet står foran oss.
Jeg må vel være så
ærlig å si at 2013 sesongen ikke ble helt som jeg håpet/så for meg i fjor på
denne tiden... Jeg trente forholdsvis mye jakt med Vito i løpet av
vinter/vår, og i det store og hele går ting veldig så bra. Jeg føler også at han
er mye mer samarbeidsvillig enn tidligere.. Alt av vilt ble også behandlet
fint, og jeg trente ganske jevnt med dette. Det ble derfor en gigantisk nedtur
for meg da han på siste fellestreninga før Fosen prøven går "helt
berserk" og knuser opptil flere ender.. Jeg gikk litt i kjelleren etter
denne treninga, mistet rett og slett lysten på å fortsette å trene jakt med
han.. Litt voldsom reaksjon etter en dårlig trening, jeg vet det, men det
føltes veldig uløselig der og da. Var liksom ingen rundt meg å spørre om råd/få hjelp av på
slik adferd heller. Det kan også nevnes at det har vært en veldig
tøff vår/sommer på privatfronten, med alvorlig sykdom i nær familie.. og når
man pendler mellom intensiven på sykehuset og hundetrening i flere uker/måneder er det kanskje ikke
så rart at nedturer blir større enn de vanligvis ville blitt..
Uansett ble
jakttrening lagt helt på is i opptil flere måneder, vi trente spor og søk, men
meldte oss litt ut av jaktmiljøet en periode.. Etter at ting stabiliserte seg
litt med tanke på sykdom, ble det igjen mer overskudd til organisert
trening, og ikke bare tur/trening alene med de firbente, og jeg og Vito begynte
så smått å være med på jakttreninger igjen.. I løpet av ettersommer/høst/ennå
senere høst hadde vi noen riktig fine jakttreninger i godt selskap. Det er
LENGE til, om noensinne at navnet hans står på en startliste med tanke på
jaktprøve, men det var utrolig morsomt å trene jakt med han igjen.
Vi har jo fått til
noe i løpet av året da. Vito tok 3 1. premier på blodsporprøve på like mange
forsøk, det ene sporet ble til og med belønnet med HP, noe jeg faktisk ikke
hadde trodd at den mektige søksmaskina mi noensinne skulle få. Han får jobben
gjort, ALLTID, men stort sett ikke i det tempoet som fører til lilla sløyfer
:-) Men det ene sporet hans var helt strøkent, til og med jeg som er rimelig
kritisk til egne hunders prestasjoner (det er bestandig ting som kan bli bedre liksom..)
var gørr fornøyd. Nå mangler vi bare en gul sløyfe på utstilling, så blir han
NVCH.. Også har vi jo ikke å forglemme vært på jakt sammen!! Jeg tok
jegerprøven på forsommeren, og har hatt noen virkelig fine/spennende kvelder på
andejakt. At det ikke har blitt and i fryseren skyldes ene og alene at jeg
foreløbig er for dårlig til å skyte, neste sommer skal det trenes MASSE på
skytebanen!
Jeg kommer høyst
sannsynlig til å trene mest bruks med Vito neste år, har veldig lyst til
å starte Challenge med han, og vi har så smått begynte å trene
runderingsmelding. Jeg vil bli veldig overrasket hvis dette ikke faller i smak
hos den gule :-) Vi har også planer om å melde oss på NBF sitt bruksundkurs for
første gang på..tja 13-14 år.. Skal gå med begge hundene, planen er å melde på
kombinertgruppe brukslydighet/rundering. Vito skal få gå i skogen, og Cassie
skal få gå på lydighetsbanen. Vel og merke hvis vi kommer på gruppe til den
instruktøren jeg ønsker meg da. :-)
Har akkurat røngtet
ryggen til Vito, og den så ikke helt pen ut.. En stor forkalkning i bekkenet,
og en mellom skulderbladene. Ikke overraskende med tanke på sommerens (og
tidligere) stunt.. Han får nå en runde med Cartrophen sprøyter, også kjører jeg
rett og slett på.. Han får lære seg å leve med litt vondter han som mange
andre, og enn så lenge ser han rimelig sprek ut. Jeg kommer selvsagt ikke til å
trene han i senk, men så lenge han ser ut til å trives med ett aktivt liv, så
trener vi tilnærmet normalt.
Så var det Cassie
da.. Den lille, rare søte Tolleren.. med riktig så mange gode egenskaper, og
noen ikke fullt så bra dessverre... Jeg har vært veldig usikker på om jeg
skulle "satse" med henne som konkurransehund. Det er litt slitsomt å
måtte passe på henne så hun ikke blir utsatt for folk/barn hun ikke takler, og
jeg kjente veldig på om hun kanskje hadde det best som familiehund hos søstra
mi, der hun naturlig nok ville blitt utsatt for mye mindre enn som min hund som
er med overalt. Men så er det en hund med veldig mange gode kvaliteter, og som
ikke kommer til å bli trent mer hvis ikke jeg tar den biten, da tenåringen som
er medeier har mer enn nok med skole/lekser og hybelliv..
Jeg har som sagt
liten erfaring med hunder som er redd barn/folk, og følte at jeg hadde behov
for å få litt input på hvordan håndtere dette på best mulig måte. Vi tok
kontakt med Ellinor Antonsen, som har lang erfaring med hund, og som i tillegg
så Cassie sin MH, og hadde en meget fin kveld sammen med henne, der vi fikk
luftet litt tanker rundt håndering, og ikke minst fikk vi endel konkrete
tips på hva vi kunne gjøre med Cassie fremover. Vi klarer ikke å være i forkant
bestandig, men stort sett så klarer vi nå å unngå at Cassie drar frem
forsvaret sitt, vi tar rett og slett fra henne veldig mye ansvar, og jeg syns
det ser veldig lovende ut. Skulle ikke forundre meg om hun etter neste løpetid
og litt mer modning blir en riktig så trygg og fin hund, så lenge vi er klar
over og tar litt hensyn til ting hun ikke takler. På treningssiden kan jeg
egentlig ikke se noen begrensninger, bortsett fra at hun er veldig mjuk, og jeg
kan bli i overkant "mye" for en sånn hund, vi har heller ikke
generalisert noe særlig, ei heller sydd sammen program, så hvor god hun kan bli
gjenstår å se, jeg har i alle fall nå bestemt meg for å gi Cassie en fair
sjanse til å få vist det frem :-)
Og ikke minst.. jeg
har ett VELDIG ukomplisert hundehold nå.. To hunder som stortrives sammen, og
som er lydige og velfungerende å ha med seg overalt (så fremt man ikke blir
overfalt av folk man ikke liker...) og som jeg kan sette bort både her og der
hvis jeg skal bort..
Hun er forresten
røngtet med A både foran og bak, alltid deilig når den delen er i orden!
I og med at jeg var
såpass i tvil om jeg skulle fortsette å trene Cassie, viste jeg interesse for
en planlagt parring som skjer nå i disse tider.. Så både mor og tiltenkt far på
jaktprøven vår i Lånke, og likte disse hundene utrolig godt. Fantastiske
labradorer som hadde alt av egenskaper i orden, og samtidig en flott ro. Veldig
trivelige mennesker også, jeg snakket en del med de under jaktprøvehelga
vår. Kennelen heter Brown Hunt, og har tilhold i Danmark.
Jeg har meldt i fra
at jeg velger å avstå fra valp nå til våren, men når den tid kommer at det skal
en ny labrador i hus, er den kennelen veldig høyt opp på "ønskelista"
mi i alle fall. Kennelen vektlegger mentalitet på en måte som tiltalte
meg veldig! Jeg vil ha en labrador som er sterk mentalt i tillegg til å ha alle
sine jaktegenskaper i behold, og ut i fra det jeg klarte å bedømme har denne
kennelen sterk fokus på begge deler :-)
Men enn så lenge
blir det ingen lakrisvalp i heimen, jeg har ikke kapasitet til å trene mer enn
to hunder, og når jeg velger å trene Cassie fremover må det bero med valp. Ikke
at jeg ikke har lyst, det klør i fingra etter å faktisk få til dette med
jakttrening, men av og til må sunn fornuft ta overhånd, og det føler jeg vel at
den har gjort nå. Når den tid kommer er jeg helt sikker på at det fortsatt finnes
flotte labradorvalper å få kjøpt!
Noen store mål for
2014 har jeg faktisk ikke.. Jeg storkoser meg med hundene på trening og tur, og
har fått igjen lysten til å trene med tanke på konkurranser, men om jeg har NOK
lyst, dvs orker å legge ned all den treninga som faktisk må til for å få gode
konkurransehunder vet jeg ikke.. Akkurat nå føles det sånn, og jeg har allerede
meldt meg på konkurransekurs med Cassie i Februar for å få litt påfyll. Jeg
føler litt på at jeg bor litt "kronglete" til, jeg har nok
tidligere vært veldig bortskjemt med ett godt treningsmiljø rett rundt hjørnet,
ikke at jeg har behov for masse folk rundt meg til enhver tid, men jeg savner å
ha noen/en i nærmiljøet for de daglige treningene.. Ble nok litt
bortskjemt som sagt de årene i Oslo :-) Men som jeg fikk høre: du har bosatt
deg der frivillig.. og det stemmer jo forsåvidt.. hehe.. Så det er bare å
skjerpe seg og oppsøke miljøer som finnes i litt mer bynære strøk!
Men enn så lenge koser vi oss med jul, selv om føret kunne vært betraktelig bedre er det bestandig en veldig hyggelig høytid!