torsdag 26. desember 2013

Ett lite tilbakeblikk på året vi snart er ferdig med.

Da er det ikke lenge før vi skriver 2014, og ett nytt år med nye mulighet står foran oss.

Jeg må vel være så ærlig å si at 2013 sesongen ikke ble helt som jeg håpet/så for meg i fjor på denne tiden... Jeg trente forholdsvis mye jakt med Vito i løpet av vinter/vår, og i det store og hele går ting veldig så bra. Jeg føler også at han er mye mer samarbeidsvillig enn tidligere.. Alt av vilt ble også behandlet fint, og jeg trente ganske jevnt med dette. Det ble derfor en gigantisk nedtur for meg da han på siste fellestreninga før Fosen prøven går "helt berserk" og knuser opptil flere ender.. Jeg gikk litt i kjelleren etter denne treninga, mistet rett og slett lysten på å fortsette å trene jakt med han.. Litt voldsom reaksjon etter en dårlig trening, jeg vet det, men det føltes veldig uløselig der og da. Var liksom ingen rundt meg å spørre om råd/få hjelp av på slik adferd heller.  Det kan  også nevnes at det har vært en veldig tøff vår/sommer på privatfronten, med alvorlig sykdom i nær familie.. og når man pendler mellom intensiven på sykehuset og hundetrening i flere uker/måneder er det kanskje ikke så rart at nedturer blir større enn de vanligvis ville blitt..

Uansett ble jakttrening lagt helt på is i opptil flere måneder, vi trente spor og søk, men meldte oss litt ut av jaktmiljøet en periode.. Etter at ting stabiliserte seg litt  med tanke på sykdom, ble det igjen mer overskudd til organisert trening, og ikke bare tur/trening alene med de firbente, og jeg og Vito begynte så smått å være med på jakttreninger igjen.. I løpet av ettersommer/høst/ennå senere høst hadde vi noen riktig fine jakttreninger i godt selskap. Det er LENGE til, om noensinne at navnet hans står på en startliste med tanke på jaktprøve, men det var utrolig morsomt  å trene jakt med han igjen.

Vi har jo fått til noe i løpet av året da. Vito tok 3 1. premier på blodsporprøve på like mange forsøk, det ene sporet ble til og med belønnet med HP, noe jeg faktisk ikke hadde trodd at den mektige søksmaskina mi noensinne skulle få. Han får jobben gjort, ALLTID, men stort sett ikke i det tempoet som fører til lilla sløyfer :-) Men det ene sporet hans var helt strøkent, til og med jeg som er rimelig kritisk til egne hunders prestasjoner (det er bestandig ting som kan bli bedre liksom..) var gørr fornøyd. Nå mangler vi bare en gul sløyfe på utstilling, så blir han NVCH..  Også har vi jo ikke å forglemme vært på jakt sammen!! Jeg tok jegerprøven på forsommeren, og har hatt noen virkelig fine/spennende kvelder på andejakt. At det ikke har blitt and i fryseren skyldes ene og alene at jeg foreløbig er for dårlig til å skyte, neste sommer skal det trenes MASSE på skytebanen!




Jeg kommer høyst sannsynlig til å trene  mest bruks med Vito neste år, har veldig lyst til å starte Challenge med han, og vi har så smått begynte å trene runderingsmelding. Jeg vil bli veldig overrasket hvis dette ikke faller i smak hos den gule :-) Vi har også planer om å melde oss på NBF sitt bruksundkurs for første gang på..tja 13-14 år.. Skal gå med begge hundene, planen er å melde på kombinertgruppe brukslydighet/rundering. Vito skal få gå i skogen, og Cassie skal få gå på lydighetsbanen. Vel og merke hvis vi kommer på gruppe til den instruktøren jeg ønsker meg da. :-)

Har akkurat røngtet ryggen til Vito, og den så ikke helt pen ut.. En stor forkalkning i bekkenet, og en mellom skulderbladene. Ikke overraskende med tanke på sommerens (og tidligere) stunt.. Han får nå en runde med Cartrophen sprøyter, også kjører jeg rett og slett på.. Han får lære seg å leve med litt vondter han som mange andre, og enn så lenge ser han rimelig sprek ut. Jeg kommer selvsagt ikke til å trene han i senk, men så lenge han ser ut til å trives med ett aktivt liv, så trener vi tilnærmet normalt.

Så var det Cassie da.. Den lille, rare søte Tolleren.. med riktig så mange gode egenskaper, og noen ikke fullt så bra dessverre... Jeg har vært veldig usikker på om jeg skulle "satse" med henne som konkurransehund. Det er litt slitsomt å måtte passe på henne så hun ikke blir utsatt for folk/barn hun ikke takler, og jeg kjente veldig på om hun kanskje hadde det best som familiehund hos søstra mi, der hun naturlig nok ville blitt utsatt for mye mindre enn som min hund som er med overalt. Men så er det en hund med veldig mange gode kvaliteter, og som ikke kommer til å bli trent mer hvis ikke jeg tar den biten, da tenåringen som er medeier har mer enn nok med skole/lekser og hybelliv..

Jeg har som sagt liten erfaring med hunder som er redd barn/folk, og følte at jeg hadde behov for å få litt input på hvordan håndtere dette på best mulig måte. Vi tok kontakt med Ellinor Antonsen, som har lang erfaring med hund, og som i tillegg så Cassie sin MH, og hadde en meget fin kveld sammen med henne, der vi fikk luftet litt tanker rundt håndering, og ikke minst fikk vi  endel konkrete tips på hva vi kunne gjøre med Cassie fremover. Vi klarer ikke å være i forkant bestandig, men stort sett  så klarer vi nå å unngå at Cassie drar frem forsvaret sitt, vi tar rett og slett fra henne veldig mye ansvar, og jeg syns det ser veldig lovende ut. Skulle ikke forundre meg om hun etter neste løpetid og litt mer modning blir en riktig så trygg og fin hund, så lenge vi er klar over og tar litt hensyn til ting hun ikke takler. På treningssiden kan jeg egentlig ikke se noen begrensninger, bortsett fra at hun er veldig mjuk, og jeg kan bli i overkant "mye" for en sånn hund, vi har heller ikke generalisert noe særlig, ei heller sydd sammen program, så hvor god hun kan bli gjenstår å se, jeg har i alle fall nå bestemt meg for å gi Cassie en fair sjanse til å få vist det frem :-)

Og ikke minst.. jeg har ett VELDIG ukomplisert hundehold nå.. To hunder som stortrives sammen, og som er lydige og velfungerende å ha med seg overalt (så fremt man ikke blir overfalt av folk man ikke liker...) og som jeg kan sette bort både her og der hvis jeg skal bort..




Hun er forresten røngtet med A både foran og bak, alltid deilig når den delen er i orden!

I og med at jeg var såpass i tvil om jeg skulle fortsette å trene Cassie, viste jeg interesse for en planlagt parring som skjer nå i disse tider..  Så både mor og tiltenkt far på jaktprøven vår i Lånke, og likte disse hundene utrolig godt. Fantastiske labradorer som hadde alt av egenskaper i orden, og samtidig en flott ro. Veldig trivelige mennesker også,  jeg snakket en del med de under jaktprøvehelga vår. Kennelen heter Brown Hunt, og har tilhold i Danmark.
Jeg har meldt i fra at jeg velger å avstå fra valp nå til våren, men når den tid kommer at det skal en ny labrador i hus, er den kennelen veldig høyt opp på "ønskelista" mi i alle fall. Kennelen  vektlegger mentalitet på en måte som tiltalte meg veldig! Jeg vil ha en labrador som er sterk mentalt i tillegg til å ha alle sine jaktegenskaper i behold, og ut i fra det jeg klarte å bedømme har denne kennelen sterk fokus på begge deler :-)

Men enn så lenge blir det ingen lakrisvalp i heimen, jeg har ikke kapasitet til å trene mer enn to hunder, og når jeg velger å trene Cassie fremover må det bero med valp. Ikke at jeg ikke har lyst, det klør i fingra etter å faktisk få til dette med jakttrening, men av og til må sunn fornuft ta overhånd, og det føler jeg vel at den har gjort nå. Når den tid kommer er jeg helt sikker på at det fortsatt finnes flotte labradorvalper å få kjøpt!

Noen store mål for 2014 har jeg faktisk ikke.. Jeg storkoser meg med hundene på trening og tur, og har fått igjen lysten til å trene med tanke på konkurranser, men om jeg har NOK lyst, dvs orker å legge ned all den treninga som faktisk må til for å få gode konkurransehunder vet jeg ikke.. Akkurat nå føles det sånn, og jeg har allerede meldt meg på konkurransekurs med Cassie i Februar for å få litt påfyll. Jeg føler litt på  at jeg bor litt "kronglete" til, jeg har nok tidligere vært veldig bortskjemt med ett godt treningsmiljø rett rundt hjørnet, ikke at jeg har behov for masse folk rundt meg til enhver tid, men jeg savner å ha noen/en i nærmiljøet for de daglige treningene..  Ble nok litt bortskjemt som sagt de årene i Oslo :-) Men som jeg fikk høre: du har bosatt deg der frivillig.. og det stemmer jo forsåvidt.. hehe.. Så det er bare å skjerpe seg og oppsøke miljøer som finnes i litt mer bynære strøk!

Men enn så lenge koser vi oss med jul, selv om føret kunne vært betraktelig bedre er det bestandig en veldig hyggelig høytid!