torsdag 26. desember 2013

Ett lite tilbakeblikk på året vi snart er ferdig med.

Da er det ikke lenge før vi skriver 2014, og ett nytt år med nye mulighet står foran oss.

Jeg må vel være så ærlig å si at 2013 sesongen ikke ble helt som jeg håpet/så for meg i fjor på denne tiden... Jeg trente forholdsvis mye jakt med Vito i løpet av vinter/vår, og i det store og hele går ting veldig så bra. Jeg føler også at han er mye mer samarbeidsvillig enn tidligere.. Alt av vilt ble også behandlet fint, og jeg trente ganske jevnt med dette. Det ble derfor en gigantisk nedtur for meg da han på siste fellestreninga før Fosen prøven går "helt berserk" og knuser opptil flere ender.. Jeg gikk litt i kjelleren etter denne treninga, mistet rett og slett lysten på å fortsette å trene jakt med han.. Litt voldsom reaksjon etter en dårlig trening, jeg vet det, men det føltes veldig uløselig der og da. Var liksom ingen rundt meg å spørre om råd/få hjelp av på slik adferd heller.  Det kan  også nevnes at det har vært en veldig tøff vår/sommer på privatfronten, med alvorlig sykdom i nær familie.. og når man pendler mellom intensiven på sykehuset og hundetrening i flere uker/måneder er det kanskje ikke så rart at nedturer blir større enn de vanligvis ville blitt..

Uansett ble jakttrening lagt helt på is i opptil flere måneder, vi trente spor og søk, men meldte oss litt ut av jaktmiljøet en periode.. Etter at ting stabiliserte seg litt  med tanke på sykdom, ble det igjen mer overskudd til organisert trening, og ikke bare tur/trening alene med de firbente, og jeg og Vito begynte så smått å være med på jakttreninger igjen.. I løpet av ettersommer/høst/ennå senere høst hadde vi noen riktig fine jakttreninger i godt selskap. Det er LENGE til, om noensinne at navnet hans står på en startliste med tanke på jaktprøve, men det var utrolig morsomt  å trene jakt med han igjen.

Vi har jo fått til noe i løpet av året da. Vito tok 3 1. premier på blodsporprøve på like mange forsøk, det ene sporet ble til og med belønnet med HP, noe jeg faktisk ikke hadde trodd at den mektige søksmaskina mi noensinne skulle få. Han får jobben gjort, ALLTID, men stort sett ikke i det tempoet som fører til lilla sløyfer :-) Men det ene sporet hans var helt strøkent, til og med jeg som er rimelig kritisk til egne hunders prestasjoner (det er bestandig ting som kan bli bedre liksom..) var gørr fornøyd. Nå mangler vi bare en gul sløyfe på utstilling, så blir han NVCH..  Også har vi jo ikke å forglemme vært på jakt sammen!! Jeg tok jegerprøven på forsommeren, og har hatt noen virkelig fine/spennende kvelder på andejakt. At det ikke har blitt and i fryseren skyldes ene og alene at jeg foreløbig er for dårlig til å skyte, neste sommer skal det trenes MASSE på skytebanen!




Jeg kommer høyst sannsynlig til å trene  mest bruks med Vito neste år, har veldig lyst til å starte Challenge med han, og vi har så smått begynte å trene runderingsmelding. Jeg vil bli veldig overrasket hvis dette ikke faller i smak hos den gule :-) Vi har også planer om å melde oss på NBF sitt bruksundkurs for første gang på..tja 13-14 år.. Skal gå med begge hundene, planen er å melde på kombinertgruppe brukslydighet/rundering. Vito skal få gå i skogen, og Cassie skal få gå på lydighetsbanen. Vel og merke hvis vi kommer på gruppe til den instruktøren jeg ønsker meg da. :-)

Har akkurat røngtet ryggen til Vito, og den så ikke helt pen ut.. En stor forkalkning i bekkenet, og en mellom skulderbladene. Ikke overraskende med tanke på sommerens (og tidligere) stunt.. Han får nå en runde med Cartrophen sprøyter, også kjører jeg rett og slett på.. Han får lære seg å leve med litt vondter han som mange andre, og enn så lenge ser han rimelig sprek ut. Jeg kommer selvsagt ikke til å trene han i senk, men så lenge han ser ut til å trives med ett aktivt liv, så trener vi tilnærmet normalt.

Så var det Cassie da.. Den lille, rare søte Tolleren.. med riktig så mange gode egenskaper, og noen ikke fullt så bra dessverre... Jeg har vært veldig usikker på om jeg skulle "satse" med henne som konkurransehund. Det er litt slitsomt å måtte passe på henne så hun ikke blir utsatt for folk/barn hun ikke takler, og jeg kjente veldig på om hun kanskje hadde det best som familiehund hos søstra mi, der hun naturlig nok ville blitt utsatt for mye mindre enn som min hund som er med overalt. Men så er det en hund med veldig mange gode kvaliteter, og som ikke kommer til å bli trent mer hvis ikke jeg tar den biten, da tenåringen som er medeier har mer enn nok med skole/lekser og hybelliv..

Jeg har som sagt liten erfaring med hunder som er redd barn/folk, og følte at jeg hadde behov for å få litt input på hvordan håndtere dette på best mulig måte. Vi tok kontakt med Ellinor Antonsen, som har lang erfaring med hund, og som i tillegg så Cassie sin MH, og hadde en meget fin kveld sammen med henne, der vi fikk luftet litt tanker rundt håndering, og ikke minst fikk vi  endel konkrete tips på hva vi kunne gjøre med Cassie fremover. Vi klarer ikke å være i forkant bestandig, men stort sett  så klarer vi nå å unngå at Cassie drar frem forsvaret sitt, vi tar rett og slett fra henne veldig mye ansvar, og jeg syns det ser veldig lovende ut. Skulle ikke forundre meg om hun etter neste løpetid og litt mer modning blir en riktig så trygg og fin hund, så lenge vi er klar over og tar litt hensyn til ting hun ikke takler. På treningssiden kan jeg egentlig ikke se noen begrensninger, bortsett fra at hun er veldig mjuk, og jeg kan bli i overkant "mye" for en sånn hund, vi har heller ikke generalisert noe særlig, ei heller sydd sammen program, så hvor god hun kan bli gjenstår å se, jeg har i alle fall nå bestemt meg for å gi Cassie en fair sjanse til å få vist det frem :-)

Og ikke minst.. jeg har ett VELDIG ukomplisert hundehold nå.. To hunder som stortrives sammen, og som er lydige og velfungerende å ha med seg overalt (så fremt man ikke blir overfalt av folk man ikke liker...) og som jeg kan sette bort både her og der hvis jeg skal bort..




Hun er forresten røngtet med A både foran og bak, alltid deilig når den delen er i orden!

I og med at jeg var såpass i tvil om jeg skulle fortsette å trene Cassie, viste jeg interesse for en planlagt parring som skjer nå i disse tider..  Så både mor og tiltenkt far på jaktprøven vår i Lånke, og likte disse hundene utrolig godt. Fantastiske labradorer som hadde alt av egenskaper i orden, og samtidig en flott ro. Veldig trivelige mennesker også,  jeg snakket en del med de under jaktprøvehelga vår. Kennelen heter Brown Hunt, og har tilhold i Danmark.
Jeg har meldt i fra at jeg velger å avstå fra valp nå til våren, men når den tid kommer at det skal en ny labrador i hus, er den kennelen veldig høyt opp på "ønskelista" mi i alle fall. Kennelen  vektlegger mentalitet på en måte som tiltalte meg veldig! Jeg vil ha en labrador som er sterk mentalt i tillegg til å ha alle sine jaktegenskaper i behold, og ut i fra det jeg klarte å bedømme har denne kennelen sterk fokus på begge deler :-)

Men enn så lenge blir det ingen lakrisvalp i heimen, jeg har ikke kapasitet til å trene mer enn to hunder, og når jeg velger å trene Cassie fremover må det bero med valp. Ikke at jeg ikke har lyst, det klør i fingra etter å faktisk få til dette med jakttrening, men av og til må sunn fornuft ta overhånd, og det føler jeg vel at den har gjort nå. Når den tid kommer er jeg helt sikker på at det fortsatt finnes flotte labradorvalper å få kjøpt!

Noen store mål for 2014 har jeg faktisk ikke.. Jeg storkoser meg med hundene på trening og tur, og har fått igjen lysten til å trene med tanke på konkurranser, men om jeg har NOK lyst, dvs orker å legge ned all den treninga som faktisk må til for å få gode konkurransehunder vet jeg ikke.. Akkurat nå føles det sånn, og jeg har allerede meldt meg på konkurransekurs med Cassie i Februar for å få litt påfyll. Jeg føler litt på  at jeg bor litt "kronglete" til, jeg har nok tidligere vært veldig bortskjemt med ett godt treningsmiljø rett rundt hjørnet, ikke at jeg har behov for masse folk rundt meg til enhver tid, men jeg savner å ha noen/en i nærmiljøet for de daglige treningene..  Ble nok litt bortskjemt som sagt de årene i Oslo :-) Men som jeg fikk høre: du har bosatt deg der frivillig.. og det stemmer jo forsåvidt.. hehe.. Så det er bare å skjerpe seg og oppsøke miljøer som finnes i litt mer bynære strøk!

Men enn så lenge koser vi oss med jul, selv om føret kunne vært betraktelig bedre er det bestandig en veldig hyggelig høytid!




onsdag 16. oktober 2013

MH Redrivals Vinx Eyewiper / Cassie.

Søndag skulle kennel Redrivals første kull gjennomføre MH beskrivelse. 6 av 7 hunder stilte.

Cassie har helt siden hun var liten valp hatt en sterk redsel for barn, og noen voksne. Hun har en i mine øyne en ganske stor sosial brist, men den har vært ganske grei å håndtere, for hun har ikke oppsøkt de hun har vært redd, bare bjeffet og trukket seg unna. Nå når hun gror seg til har hun vist ved noen anledninger at hun kanskje ikke er helt fremmed for å bruke tenna hvis hun anser det som nødvendig, selv om det ikke er ofte, og hun faktisk ikke har brukt tenna, ser man jo tendensene.

Litt spent på om vi fikk frem noe på testen, for hvis hun likte/følte seg trygg på testleder som skulle håndtere, så ville det trolig ikke komme frem noe i den settingen.

Men det gjorde det. Cassie lar seg ikke håndtere, trekker seg unna og rykker litt i leppa når testleder prøver å ta på henne, og da brytes fornuftig nok momentet.

Bortsett fra dette går hun en bra test. Hun ligger høyt på lek, greit på kamp, høyt på jaktlyst, litt for høyt på passiviteten.., lav terskel for å dra frem forsvar, høyt på mot, og med litt skarphet. Hun var vel den i kullet med høyest mot, men også den i kullet med høyest forsvar/aggresjon, og dette er faktisk ingen god kombinasjon... Hun tør nok å gjøre det hun ønsker å gjøre hvis situasjonen blir truende for henne.

For spesielt MH interesserte:

MH Cassie 13 okt 
1- kontakt 

1a  hilsing 2
1b samarbeide 4
1c  håndtering  1
2 Lek 
2a  Lekelyst 4
2b Griping 3
2c Drakamp 3
3 Jakt 
3a Forfølging 3 og  4
3b Griping 2 og 5
4 Aktivitet  4
5 Avstandslek 
5a Interesse 3
5b Truer/Aggresjon 3
5c Nysgjerrighet 2
5d Lekelyst 3
5e Samarbeide 3
6 Overraskelse 
6a Redsel 3
6b Trussel/aggresjon 2
6c Nysgjerrighet 3
6d Gjenstående redsel 2
6e Gjenstående interesse 3
7 Lydfølsomhet 
7a Redsel 1
7b Nysgjerrighet 4
7c Vedvarende redsel 1
7d Vedvarende interesse 3
8 Spøkelser 
8a Trussel/aggresjon 4
8b Kontroll 4
8c Redsel 1
8d Nysgjerrighet 2
8e Kontakt 4
9 Lek 2 
9a Lekelyst 4
9b Griping 3
10 skudd  1

Meeen, det er samme hunden som er med hjem etter testen, samme hva som kommer frem der. Jeg ER jo klar over hva slags hund jeg har, og vi skal jobbe litt fremover nå med å forsøke å få henne til å løse situasjoner på en annen måte enn å dra frem forsvar, spørs vel om vi må ut å få litt eksperthjelp så man selv også håndterer det riktig. Jeg har i alle fall veldig liten erfaring på hvordan håndtere akkurat dette, og vil gjerne gjøre det riktig, så Cassie ikke får løsninger/erfaringer med å gjøre ting man faktisk ikke KAN gjøre når man er hund!!

Veldig synd hun har denne bristen, for hun er en fantastisk hund på alle andre måter. Veldig morsom å trene med, god på søk, utrolig lydig i hverdagen (mye mer lydig enn det andre firbente medlemmet av familien...) og stort sett en helt hærlig hund.



Og her  ligger; Kan ikke håndteres Tolleren i armkroken og kroer seg, deilig sliten og like fin som før vi testet!

Ingen av de andre i kullet viste noen brister på det sosiale. Og fellesnevneren for hele kullet var veldig høy lekelyst, stor nysgjerrighet og veldig skuddfaste. Ellers var det jo noen forskjeller, men jeg mener oppdretter bør være rimelig greit fornøyd med hvordan gjengen fremsto i MH løypa :-)

torsdag 19. september 2013

Sommerferie, Fart test, privattimer og skadet hund..

Jada, vi skriver ikke mer enn September på kalenderen, så sååå sent ute er vel ikke denne bloggen..?

Første 2 ukene av ferien var vi på Sølen og trente masse, da først og fremst spor med begge og i tillegg lydighet med Cassie. Hun valgte forresten første dag av ferien til å begynne for fullt med sin første løpetid, men det gikk stort sett greit, hun ble hentet før stådagene satte inn, og sånn rent treningsmessig var det ikke noe problem. Vi kosa oss MASSE, var en flott gjeng der oppe så det ble både trening, fjellturer, multeturer og bålbrenning. Mat fikk jeg servert nesten hver dag også, var bare å levere kjøttet til Cathrine, også fikk jeg perfekt grillet kjøtt :-) Kunne hatt det verre ja!!


Vito, Cassie og Gill på Sølenberget.

Så ble Cassie hentet, og jeg og Vito satte kursen sørover. Første stopp var hos Line og Rikke, der vi rakk både turer og å være tilskuer på NM i bruks spor NBF, veldig trivelig. Vito og Rikke koser seg veldig sammen, og det gjør jeg og Line også, så en perfekt start på Sverige turen vår ble det.

Søndag satte vi kursen mot Sørmland hundeskole, jeg hadde leid meg inn på ett Torp på ett hestesenter, og når GPS viste at vi var fremme, sto vi litt fortapte ved et svært hus "midt i skogen" og lette etter nøkkel. Men innkvartert ble vi, og dagen etter kjørte vi hjem til Carina og Håkan for to fulle dager med test og trening for å få ett svar på om det overhode var noe vits i å fortsette å trene jakt med Vito.

Fart testen var meget interessant. Det er en slags funksjonsanalyse, men med enkelte momenter rettet spesielt mot retrievere, som problemløsning når man ikke får tak i dummy, søk over tid, apport av helt ukjent gjenstand + de vanlige momentene som håndterbarhet og kjelke. Man skjønner kanskje at man har en labrador litt utenom "skjema" når Håkan som har testet over 1000 hunder småbanner for at han ikke har med videokamera da han får se ting han aldri har sett før.... ;-) Vito har en ekstrem kamplyst, og det kommer tydelig frem i løpet av testen.. Han fillerister og knurrer ved apportering den fremmede apportgjenstanden når han får motstand (overhode IKKE ønsket), og han går i full kamphals når han ikke finner løsning på hvordan komme inn i "buret" for å få tak i dummy.. 20 minutter holder han på, men klarer å løse det selv omsider. Ved kjelken dro han frem så mye forsvar at jeg tørt fikk kommentar at jeg ikke behøvde noen schæfer.. Han overrasket meg litt der må jeg si, men håndterte det helt riktig. Avreagerte som ett knips helt på egenhånd når kjelken stoppet.
Gjennomgående i hele testen er at Vito viser ekstremt gode nerver, (noe jeg visstnok skulle være jævlig glad for at han hadde...), og at han pga kamplyst muligens ikke er den enkleste å trene. Han er ganske avmålt ved håndterbarhet, lar seg håndtere, men er helt nøytral. Ikke noe behov for å bli "venn" med den som tar han med i alle fall.

Resten av dagen ville Håkan trene litt med han. Veldig interessant for meg å se Vito sammen med en dominant mann, han er jo ikke direkte ydmyk, og jeg har fått små hint om at jeg må "trene/ha mer lederskap på han slik at han blir ydmyk", men jeg har føler vel egentlig at han er både lydig og har rimelig greit med regler å forholde seg til i hverdagen. Håkan leste han veldig greit. Vito jobber ikke for deg såfremt du ikke har noe å tilby han, rett og slett. Han forholdt seg overhode ikke til han før Håkan dro frem skinnet og lekte litt med han, først da kunne han tenke seg å samarbeide.

Neste dag skulle vi se på stresshåndtering, og jeg fikk noen tips/øvelser jeg skulle trene inn når han var rolig. Han skal sitte i front og ha blikk kontakt, og blir belønnet med pølse for å holde kontakt, og "korrigert" når han ser bort. Dette for å få han til å slippe omgivelser som stresser han opp. Fører fikk også en del pepper for å være utydelig og vag både i ris og ros.. "kremt.. kan jeg da IKKE forstå". Han får heller ikke lov til å avlere i full fart også være klar for ny jobb.. han skal avlevere og sitte i front til han har roet seg helt ned, først da kan vi tenke på jobbe videre. Vito responderte helt ypperlig på treningen, og kommentaren "Hvilken hund!!" varmet jo morshjertet da. Han roer seg fort, og viste egentlig ikke så mye stress.. Tror vel egentlig både Håkan og Carina lurte litt på om jeg hadde krisemaksimert våre problemer.. Men så, etter lunch kom viltet frem, og da sa Carina: NÅ skjønner jeg hva du snakker om.. Stresset gikk rett til værs, lyden kom, pesing etc.. Vi kjørte overhode ikke noe trøkk, kun enkeltmarkeringer med vilt, der vi så på håndtering (som selvsagt var helt strålende hele dagen) og det å snu når man har funnet.. Håkan kastet og hadde telefonkontakt med oss etter hver markering slik at vi fikk høre hva som skjedde (lange,skjulte markeringer der Vito var helt uten min oversikt)

Første markering gikk helt strålende, rett på, og tverrsnudde for å komme inn. Neste markering orienterer han seg etter funn, og tar en helt unødvendig omvei inn.. Tredje markering henter han, også går han rett forbi Håkan ( DET var lang omvei det) og løfter halen rett til værs mens han ser på Håkan.. Han tolker det litt sånn som; Takk for i går, nå er det JEG som har viltet.. Byttedominans kan man vel kanskje kalle det..?

Jeg hadde to helt fantastiske dager, med to veldige dyktige instruktører bare for meg. Vi hadde mye teori (veldig nyttig, jeg satt faktisk og rødmet innimellom, det HAR ikke bare vært lett for Vito heller underveis nei) og mye trening. Ingen direkte konklusjon truffet. Vito er overhode ingen enkel hund å trene, men en vanvittig jaktmaskin som kan gå hele dagen og som har fantastiske nerver og veldig gode egenskaper for det han genetisk er avlet for, men pga veldig høy kamplyst, litt liten samarbeidsvilje og stor selvstendighet kanskje ikke blir noen god prøvehund (men som de fleste jegere hadde vært storfornøyd med få med seg på praktisk jakt). De tok ikke fra meg håpet, men jeg forstod det sånn at det ikke var gitt at det gikk bra heller. Jeg ble veldig fornøyd når jeg fikk skryt for apportering og vårt forhold, det er ikke der problemene kommer. Når han har snudd og er på tur inn, er den delen helt i orden. Han er bare.. tja.. litt i overkant mye hund til å være en perfekt prøvehund.

Etter vår Sverige turne satte vi kursen mot Sølen igjen, for å nyte den siste uka der. Torsdag dro jeg og Heidi på fjelltur, og der klarte Mr Galskap å skade seg ganske så alvorlig. Jeg så fallet hans, og tenkte FAEN med det samme jeg så det. Vito sprang i vill fart over myra med Guinnes rett bak, og når farten er som høyest så ser han seg bak, og ser da ikke hullet rett foran seg.. Kræsj, bang og bråstopp mens ryggen så ut som ett trekkspill.. men man er jo ikke pinglete må vite, rundkast fullført og vill fart videre, nå med to schæfere etter seg (dette er trolig det kulest Vito vet.. få med seg andre hunder på løpefest, han først og de andre hakk i hel..) Alt skjedde veldig fort, og før vi rakk å stoppe de, var Vito "fanget" og deiset nok en gang stygt overende... Etter at kontrollen var gjennopprettet fortsatte vi å plukke multer, og hundene roet seg. På tur ned fra fjellet gikk Vito bak meg, men det gjør han veldig ofte, så jeg tenkte ikke mer på det.. Først etter at vi kom hjem, og Vito hadde fått roet seg helt ned så jeg konsekvensene.... Vito stokk stiv, halen hang rett ned, ryggen i en bue oppover, og høyre bakfot ute av drift.. Jeg har vel aldri sett han så smertepåvirket noensinne.. Han meldte seg helt ut, fjern i blikket og ville ikke ha kontakt med noen. Fikk dobbelt dose Metacan og hastetime hos vår reddende engel på Åkrestrømmen dagen etter. Jeg var rimelig bekymret når jeg dro, og når veterinæren (som vanligvis skravler ganske mye) ble helt stille og bare mumlet for seg selv ble jeg faktisk VELDIG bekymret... Hun holdt på med han 15 minutter, Vito lå rett ned som om han var dopet, reagerte ikke samme hva hun gjorde, helt passiv.. også sa hun heldigvis: Der, der fikk jeg virvelen på plass, ut og løp.. Og plutselig kunne han røre halen igjen, og løpe, om ikke greit, så noe som lignet på trav.. Etter 30 minutter til fikk jeg beskjed om at han var stygt skadet i ryggen, flere virvler + ribbein + bekken var berørt. 3 uker i ro/bånd med smertestillende, og så ny runde.

Vito ville bare sove de neste 14 dagene. I følge veterinær brukte han all sin energi på å håndtere smertene som nok var veldig, veldig store, han sier jo aldri ett pip, men den her runden så jeg faktisk på øynene hans at han hadde vondt, rett og slett. Etter 3 uker dro vi tilbake til Åkrestrømmen, jeg var bare forsiktig optimist, og det viste seg å stemme. Hun hadde forventet at han var mye bedre enn det han var, men etter en god runde med knekking, og en time massasje satte vi kursen hjem med beskjed om 3 uker til med Metacan og ikke noe løping/hopping. De første to dagene var han helt ferdig.. etter 1o minutter i bånd måtte jeg omtrent bære han til bilen, han virket bare så sliten og "dau".. Men den tredje dagen løsnet det.. på kvelden kom han med puta i munnen, glimt i øyet og en skikkelig knurr.. nå skulle vi leke. OH LYKKE!! Glimtet i øyet er tilbake :-)))) Etter 5 uker med en Vito som ikke har sett ut som han har hatt lyst til å leve var det helt hærlig å se det blikket igjen, det skal jeg love dere!!


Slik så han ut i flere uker.. sliten, trøtt og "dratt"

Neste uke skal jeg til Åkrestrømmen igjen, og får forhåpentligvis beskjed om at han er friskmeldt og kan brukes igjen. Jeg blir jo litt betenkt når en såpass ung hund skader seg igjen og igjen.. Fikk en melding her om dagen at Vito var så uheldig.. Ehh.. nei han er ikke det...han er faktisk jævlig heldig at han lever.. av alle gale stunt han har i terrenget, går 99 av 100 bra... , jeg har aldri noensinne hatt en hund som er så dårlig på risikovurdering, faktisk hans dårligste egenskap.. Men han er som han er, og jeg akter ikke å pakke han inn i bomull selv om jeg kommer til å bli ennå strengere på tulleløping.. Han skal få jobbe og løpe og rocke rundt (til en viss grad), også må en bare krysse fingra for at kroppen holder i mange, mange år ennå!!!

Om jeg satser jaktprøver er jeg veldig i tvil om... Jeg kommer til å trene med han fremover, både på grunn av å fortsatt være med i miljøet, og ikke minst for å lære ennå mer selv, også tar vi det derfra. Neste år er lenge unna føler jeg :-).


Meg og Vito på andejakt :-)

Tenkte å skrive noen ord om Cassie også, men nå har denne bloggen blitt alt for lang som den er, så hun får vente til neste blogg, når nå den kommer.. er vi heldige så skriver vi fortsatt 2013 :-)

søndag 7. juli 2013

Cassie 1 år.


Valpen vår begynner å bli "småvoksen",




Etter flere blogger med full fokus på Vito og våre utfordringer når det gjelder jakttrening kommer det nå en blogg om 1 åringen i huset.

Cassie har vokst opp til å bli en utrolig fornøyelig og ukomplisert hund, som jeg de siste månedene virkelig har fått stor sansen for å trene.  Hun er god på spor, med potensiale for å blir KNALLGOD, jeg må vel innrømme at det er morsomt å gå spor med en hund som A: har en naturlig dyp sporadferd, B: bruker nese i steden for muskler når vi sporer og C: løser sportap med å senke tempoet og virkelig sette på nesa, isteden for å sette fart på beina (unnskyld Vito)

Når det gjelder lydighet har det løsnet veldig den siste tiden, jeg har følt meg litt rusten på treningsmetoder (lenge side jeg virkelig har TRENT lydighet med tanke på konkurranser), og har måtte fått litt ny input her og der. Cassie er en veldig førbar tispe som er litt veik, og må trenes litt annerledes enn jeg tidligere har trent. Når jeg gjør ting riktig utifra type hund, tar hun ting veldig kjapt. Jeg rett og slett digger og trene med henne, og hun byr frem mer og mer etter hvert som hun forstår. Vito kommer litt i bakleksa for tiden, han får selvsagt hente litt dummyer når han er rolig, men sånn egentlig tror jeg han ikke har vondt av å trene bare litt og med fokus kun på modus.

Jeg tror ikke jeg kommer til å starte bruks med Cassie i år, selv om vi nok kunne klart ett opprykk til C spor. Ikke helt enig med meg selv ennå, men mest sannsynlig blir det noen starter i lydighet litt utpå høsten, også tar vi forhåpentligvis opprykkene våre i spor neste år.



Det er veldig bra kamp i den lille "slasken", og hun jobber utrolig godt for både godbiter, ball og fille, hun bryr seg lite om miljøet rundt når vi trener, så potensiale for å bli god er så absolutt tilstede :-)

Vi trener også litt utstilling for tiden.. Fikk kartlagt her om dagen at hun faktisk syns det er litt ubehagelig å bli stilt opp og tatt på, da særlig på beina, så nå trenes det på å stå i ro mens beina blir flyttet på uten å se ut som man har fått juling til både frokost og kvelds. Og som alltid: trening hjelper. Litt fokus på dette fremover så tipper jeg hun kommer over sin lille dille på dette. Hun er visstnok ganske så utstillingspen, og da må man jo kunne stå pent og vise seg frem også!

Jeg har nok blitt mer "hekta" på Cassie en jeg trodde jeg skulle bli, hun skulle jo være min og Mona sin hund som jeg skulle trene litt med, men nå blir det nok mye mer enn litt trening, og faktisk litt større ambisjoner med henne enn det som var tenkt i utgangspunktet. Sånn er det vel når man ser potensiale til å få en god konkurranse hund :-))



Med liv og lyst og ikke bestandig full kontroll, det gledes til det neste året med Cassie!!


onsdag 19. juni 2013

Den som gir seg er en dritt...

Etter treningsturen på Fosen der jeg fant ut at jeg måtte pensjonere Vito som jaktprøvehund har jeg virkelig forsøkt å snu om oppi hodet mitt.. Trent bruksøvelser jevnt og trutt og har forsåvidt kost meg med dette.. Forsøkt å forsone meg med at slik ble det liksom..

Jeg hadde jo ordnet meg fri fra helgejobb, leid hytte etc, så til Fosen på jaktprøver skulle man, dog som tilskuer, men man har jo lyst til å se bra retriever arbeid, og ikke minst å følge med på mine 3 gode treningskompiser. Planen hadde jo helt side i fjor vært at alle 4 skulle starte denne helga.

Oppgavene på lørdagens AK var forsåvidt enkle, trøbbelet er jo ikke oppgavene, men om hunden takler trøkket. Både Ellen og Elisabeth gikk kanonbra, Ellen gikk til 1 pr med HP og klassevinner, og Elisabeth fulgte hakk i hel med 1 pr og 2 plass i klassen. STOR jubel selvsagt, men også veldig, veldig sårt når jeg VET at Vito er fullt på høyde med disse hundene, om han bare kunne klart å håndtere stresset sitt bedre.. Så begynner det å kverne i topplokket.. Har jeg virkelig forsøkt ALT?? Er det ikke mulig å endre en hund om store deler av livet sitt har fått jobbet under feil modus?? Og en hund som knuser vilt, det er vel ikke noe håp.. eller?

Jeg har jo ikke forsøkt alt!! Jeg har ikke virkelig jobbet med modusen hans "rødmer"! Jeg har jobbet med øvelser, og jeg har sendt han gang på gang når han har vært så høy at jeg er rimelig sikker på at han kunne sett ned på skyene... Har jo sånn i periferien sett hvor flink/nøye Elisabeth har vært med akkurat den biten, men har av en eller annen fantastisk idiotisk grunn ikke klart å relatere det til jobbing med egen hund...

Også var det å se med ærlige øyne på hverdagen vår.. Vito er en enkel, lydig og ukomplisert hund i hverdagen, men skal man være ærlig rimelig ekstatisk.. Han piper når han må vente før vi går på tur.. han er helt i ekstase når han skal få mat bl.a.. joda, han sitter i ro, men på ren lydighet.. mens kroppen skjelver og tenna klaprer.. og mat får han.. hver kveld :-)

Jeg har bestemt meg for å gi prosjekt Vito en sjanse til! Og det kjennes SÅÅÅÅ godt og riktig. Godt mulig vi går på trynet igjen om ett års tid, men da kan jeg i alle fall si til meg selv at jeg virkelig har prøvd alt :-)

Hva gjør vi? Først og fremst tar jeg tak i hverdagen hans.. Han får ikke lov til å kave seg opp! Jeg bruker dominans, dvs kroppsspråk, det er overhode ikke noe tema å ta han fysisk for noe. For det første har jeg ingen tro på at det demper stress, og for det andre er det delvis forsøkt før, og Vito skrur seg bare ennå høyere i stress av fysisk korreks. Også skal vi tenke modus og ikke tekniske øvelser på trening. Siste tre dagene har han trent hver dag.. Vi har vel brukt ca 1 time på å hente 3 dummyer.. og samme hva han gjør av feil, venter jeg til han er helt rolig før han får ett nytt forsøk. Piper han får han tilbakmelding på at han er for høy, men med ro og dominans fra meg.. Får jeg han ikke rolig, går vi til bilen. Jobben min blir å holde meg rolig og dominant, jeg MÅ ikke blir irritert, da har jeg tapt den treningsøkta i alle fall, minst!

Og i og med at jeg ikke har forsøkt å trene han på denne måten før, får jeg veldig gode tilbakemeldinger fra Vito :-) I dag så jeg faktisk for første gang i den hunden sitt liv lav, litt innsmigrende logring! Også har jeg bestemt meg for å slutte helt med å belønne at han leverer dummy.. Jeg har belønnet og belønnet og belønnet den hunden så jævla mye for å komme inn med dummy eller vilt at NU er det slutt!! Jeg forventer at han kommer inn.. tar han ikke strake veien inn får han beskjed, eller som i dag da han valgte å ta en totalt unødvendig svømmetur etter en dirigering.. var jo utav syne fra meg (tror jeg han trodde) Og man skal kanskje ikke menneskeliggjøre hunder, men jeg tror at hvis han hadde vært menneske, hadde han rødmet når han kløyv opp fra den lille bekken, og jeg sto rett over han og virkelig viste misnøye... Pokker altså, er ikke du 100 meter lenger unna liksom ;-)

Har også fått veldig god hjelp av Evy med hvilken dyktige instruktører i Sverige som jeg kan kontakte med tanke på å få "eksperthjelp" til å se på stresshåndtering. Planen er å booke meg inn hos en av disse, også sette av en uke av ferien på Vito.



Klart Vito skal fortsette å få være en glad gutt, men alt til sin tid..

Nå er jeg i skikkelig godt humør igjen!! Må si at dette har plaget meg mer enn jeg på forhånd hadde trodd.. Det er noe med følelsen av å mislykkes med noe man har så veldig lyst til å få til.

Men nå bretter vi opp ermene og gyver løs, Vito er nok foreløbig litt småsjokkert over hvordan hverdagen og jakttreningen har utartet seg, men han får stole på at jeg vet best :-)



SÅNN liker jeg å se Vito'n min! (bildet tatt av Elisabeth Stene)

søndag 2. juni 2013

Nedtur....

I går dro hele vår treningsgruppe til Fosen for heldags jakttrening med masse vilt i bilene, nå skulle vi ta en skikkelig gjennomkjøring før Fosen prøven om 2 uker, i ett terreng prøven skal gå i (har ikke sånn terreng her hos oss)

Første økta startet vi med dirigeringer, både på land og på vann. Vito er rimelig høy helt fra starten, en god del lyd og pesing, men gjør tingene sine greit nok, og har flott viltbehandling. Nølte riktignok litt ved en gås (har aldri apportert det før) men det går også greit.

Etter en matpause legger vi opp så nær opp til en AK prøve vi kan komme, dvs 2 hunder i par og de to andre i bilene mens vi hjalp hverandre med skyting, kasting etc. Jeg var veldig spent på feltsøket, som var proppet fullt av forskjellig vilt, og satt en person uti feltet som raskt kunne gi meg beskjed hvis han forsøkte å forlate ellet bytte vilt. Regnet med jeg kom til å få det fram i og med at feltet var etter 10-15 meter svømming, og han dermed er langt unna meg i en prøvesetting.

Det som igjen skjer med det samme "prøven" starter, dvs vi har hilst på "dommer" og fått forklart prøven er at Vito blir KNEPP tyst, munnen igjen og jeg kjenner veldig igjen hvordan han er på prøve.. På feltet henter han vilt greit nok, tar mye lengre veier inn enn han gjør på "trening", helt tydelig at han orientere seg uti feltet. Forsøkte å gå i fra den største gåsa, men etter animering fra Ellen tar han den med seg. Akkurat denne biten er trenbart føler jeg, selv om jeg ikke liker at han blir så "egenrådig" med en gang han går inn i knepptystprøveVito....  Første dobbeltmarkering henter han først, og kommer ok inn, men jeg føler at jeg mer og mer har en trykk-koker ved min venstre side, som bare venter på å eksplodere.. (fortsatt KNEPP tyst, men spent som en stålfjær) Ved siste dobbeltmarkering løper han til den som er skjult for meg først, og blir borte en stund.. Når jeg skal se etter han ser jeg han langt oppi lia med anda i kjeften, løper villmann omkring og har tydligvis ingen planer om å komme inn til meg.. Etter en stund spytter han rett og slett den anda ut og skal til å søke videre, men kaster har fått instrukser og får han til å gjennomføre og komme inn til meg.. Akkurat da følte jeg veldig for å melde meg av prøven.. Hva er det som skjer med en gang han går inn i den modusen??? På vanlig trening kommer han inn, om ikke superspontant, så aldri om han løper stikk motsatt vei med noe i kjeften.. Det var også ett stort sår i anda, tydelig merke etter en hjørnetann.

Jeg skulle ta en dobbeltmarkering til for å få "snakket" til han med en gang han ikke snudde, og det var da nedturen kom for fullt.. Vito løper ut, henter rimelig kjapt og kommer inn.. med en fullstendig knust and.. ikke ett helt bein igjen i den kroppen..Det samme skjedde med den andre, han rett og slett knuser den før han kommer inn.. :-(

Helt siden Ørskogfjellet i fjor har han hatt STRØKEN viltbehandling, men det er helt klart at han tar ut stresset sitt som tydligvis bygger seg så høyt i løpet av en "prøve" på å demontere vilt, og dette har jeg overhode ingen peiling på hvordan løse (om det overhode er mulig å løse, noe jeg tviler litt på) Dette handler egentlig ikke om vilthåndtering, men om at stresset hans blir så høyt i de settingene at det må ut på en eller annen måte....

Så selv om det direkte skjærer meg i hjertet å "kaste inn" håndkleet når det gjelder Vito og B-prøver, er det vel den avgjørelsen som er tatt.. Jeg har rett og slett ingen ideer om hvordan gripe det an :-(

Vito får bli praktisk jakthund og kanskje WT hund, men B-prøvehund tror jeg vi gir oss på nå..




Vår nye "karriere"?

Jeg har mange slags tanker om hvorfor ting har blitt som de har blitt, og jeg ska ta på meg omtrent all skyld selv, Vito er en knallgod hund som helt klart ikke er trent opp riktig med tanke på hvordan han er.. Handicappet henger nok en gang "i andre enden av lina"

Når jeg får "deppet ferdig" skal vi finne på noe annet å trene mot, han er fire år og en søksmaskin av en hund, så han skal helt klart forsette som det. Jeg kommer også til å være med på endel jakttreninger fremover, Vito er jo ikke min siste jaktlabrador (faktisk min første :-) ), og retrieverjakt er noe av det kuleste jeg kan tenke meg (OG utfordrende), så vi fortsetter å trene, om enn ikke fullt så målbevisst kanskje..

Hmm.. rundering kanskje.. lydighet... spor.... Nå er det bare å gi "full gass" på treningene fremover, ikke noe vits i å tenke på at jeg kanskje drar han for høyt :-/

Jeg har også vært på kurs som obeservatør hos Siv/Amokk hundeskole, + en privattime med tanke på å lære litt mer om omvendt lokking. Mer om dette kommer i neste blogg, i dag ble det som sagt en nedtur blogg, og litt en : Bli ferdig med det, sånn ble det og du har fortsatt verdens beste VITO :-))


lørdag 20. april 2013

Konkuranselysten våkner til liv...

Før i verden, når jeg var "ung", syns jeg det var ekstremt morsomt å konkurrere med hund. ALL min tid gikk med til å trene opp mot konkurranser, da først og fremst bruks, men også lydighet, og jeg fikk forholdsvis gode resultater på hundene mine.. Flatten Dino var til start på Nordisk 2 ganger, og konkurerte også i elite lydighet og sporhundprøver i RIK... Danzy var Norsk lydighetschampion og starte endel sporhundkonkurranser i RIK... Ifrah var også godt på vei oppover i klassene i lydighet før hun ble syk..

Også fikk jeg Vito, kanskje den beste hunden jeg noensinne har hatt i mitt eie, og han skulle bli jakthund. Jeg så jo at han hadde ekstremt gode forutsetninger for lydighet og bruks, men han skulle bli jakthund.. Og ting tok tid, Vito var og er ingen enkel hund å trene opp mot jaktprøver på grunn av sin ekstreme jaktlyst, selvstendighet og ikke minst endel feillæring fra en fersking de første 1,5-2 åra..  Vito har i hele sitt liv startet 5 jaktprøver... 2 ganger i BK og 3 ganger i AK, også var han med på Mesterskapshelga i fjor. That's it liksom...  Jeg har egentlig ikke savnet det å konkurrere heller, storkoser meg i hverdagen med en maskin av en hund som jeg kan ha med overalt helt uten styr, har faktisk trent mer fysisk enn mentalt siste året..

Men nå skjer det noe i hodet på den tobente.. Jeg har LYST til så mye.. Jeg har lyst til å trene masse, jeg har lyst til å starte, jeg har lyst til å være med igjen!!



 
 
For å være helt ærlig lurer jeg jo på hvor langt jeg kommer innen jakten med Vito... Han har kapasitet utav en annen verden, men om JEG noensinne får vist frem dette er jeg litt tvilende til... Også begynte tankene å melde seg.. Kanskje vi skal begynne å trene mot NBF?? Nå har Vito aldri noensinne trent seriøst lydighet, kun for lek og morro. Og selv om han har meget gode øvelser, er det LANGT igjen med tanke på generalisering før vi kan gå inn på en lydighetsbane og gjøre en god figur...
 
Men de seneste ukene har vi trent jevnt og trutt, egentlig mest med Cassie, men så får jeg så dårlig samvittighet overfor Vito som ikke får trene, så da har han fått like mye trening som henne.. Og joda, han går lydighet som det lukter svidd av!! Så lenge belønningen kommer jevnt og trutt, og vi ikke har noe som forstyrrer :-))).
 
 

 
 
Hold fast! Begge to ganske så flinke om jeg skal si det selv :-))
 
 
Cassie fikk sitt første spor av året i dag, og jeg ser det samme i år som jeg så i fjor høst.. Den hunden har ett naturlig anlegg for spor... Lav nese, flott arbeid ved sportap og passe intensitet! Jeg har jobbet ganske jevnt med henne på lydighet siste ukene, og ser stor fremgang. Har savnet litt at hun "byr frem" mer, men jeg tror rett og slett at jeg skal gi henne litt tid. Hun er 9 måneder, er rett foran sin første løptetid, og erfaringsmessig øker hunden ganske mye i intensitet mellom 1 og 2 år, så jeg er ganske så overbevist om at hun kommer, jeg må bare gi henne litt tid!! Hun er veldig lettlært, har veldig god lek og er utrolig lite berørt av det som skjer rundt henne, det være seg andre hunder, bråk etc.. En ganske så morsom hund som jeg etterhvert begynner å bli utrolig facinert av. Det bor MYE mer i henne enn det som tilsynelatende vises frem ved første øyekast, hun er helt ukomplisert å ha med seg overalt, og veldig førbar, i motsetning til den andre hunden i husholdningen..hehe
 
 
Så da blir spørsmålet..: Skal jeg satse for fullt innen bruks med Cassie, og fortsette med planen jeg har hatt med Vito? Dvs jakttrening og prøver, og å få han godkjent som ettersøkshund.. Eller skal jeg satse bruks med begge to? OG legge planen om ettersøkshund på hylla.. Hmmm... akkurat nå, mens barmarken tyter frem har jeg jo en overlegen tro på at jeg skal orke å trene begge to i alt, men jeg er jo ikke 8 år og tror på julenissen lenger, så jeg bør ta ett valg..
 
 
 
 
Spor?? Nei vi får vente til våren :-)
 
 
Jeg TROR jeg har klart å komme til en konklusjon.. Vito fortsetter å jobbe med jakten, han skal få trene MYE mer lydighet enn før, jeg har ett lite håp om at det kan bedre samarbeidet vårt innen jakten, også skal han forhåpentligvis bli godkjent ettersøkshund i løpet av året.
 
Cassie skal trene mot NBF i år, dvs mye spor og lydighet, også kommer hun til å bli trent litt med tanke på jakt også, men ikke så veldig mye i år, kun det grunnleggende, hun skal få være pausefyll på jakttreningen i år, dvs være ute å gjøre ingen ting på fellestreningen, også drypper det inn ganske mye trening i løpet av uken på våre turer i skog og mark.. Akkurat nå er det stoppsignalet vi terper på når vi er ute på tur.. Jeg klarer jo aldri å gå en tur på egen hånd uten å legge inn momenter av trening i løpet av turen, og det fungerer faktisk veldig bra selv om det er med to isteden for en heldigvis.
 
 
En litt forvirrende blogg med mye tanker, men jeg syns jo egentlig det er litt trist at jeg sitter på DEN kanonhunden, og liksom aldri får "vist" han frem. Ikke at det betyr alt, men det hadde jo vært morsomt osv.. hehe.
 
 
En annen greie som ikke er fullt så morsomt er at det nok engang ser ut til å være noe galt med kroppen til Vito.. :-( Har egentlig sett det en stund, men han skjuler smerte ekstremt godt, så det tar litt tid før det går inn hos meg også... Men den siste måneden ( i alle fall) har han ikke ville løpe på tur... Han løper de første 5 minuttene, også legger han seg bak meg og går der resten av turen. Det i seg selv burde få det til å ringe en rød bjelle i hodet til alle som kjenner han. Og innimellom ser han litt halt ut, men ikke konkret halt, men stiv. I går når vi var ute og jogget så vi det helt klart.. Det er ett eller annet som plager han. Var faktisk søstra mi som kommenterte det "rødmer".. Han stikker/avlaster høyre frem (tror jeg), og har egentlig gjort det ganske lenge. På trening ser man jo aldri slike signaler på Vito, for da er han høy på adrenalin og merker ikke smerte, det er på hverdagsturene han har vist det en god stund nå at han har vondt :-(. Det var venstre skulder han knuste i ung alder, men det KAN jo være den han har vondt i også, ikke helt lett å se all den tid han ikke her halt, bare tydelig stakkato i gangen.. Får ta turen til vår kiropraktor i Åkrestrømmen litt før planlagt og se hva hun finner. For at hun finner noe er jeg desverre ikke i tvil om!
 
 
 
Vitogutten min, verdens beste uansett resultater!!!

torsdag 4. april 2013

Våren i anmarsj..

Ingen blogging i vinter.. Tror jeg kort oppsummerer vinteren med: Veldig lite dummy trening, Veldig mye fysisk trening, da mest på ski og veldig dårlig med blogglyst :-)



Ny løpemaskin i idrettslaget Leik har ført til mange flotte skiturer i fantastiske løyper. Begge hundene er helt ukompliserte å ha med seg på ski, og jeg har faktisk flotta meg med nye ski og skisko, noe som har økt skigleden betraktelig!

I Januar arrangerte kennel Redrivals jaktkurs for Cassie kullet med Sanna Hallgren som instruktør. Vi var heldige med været og hadde to flotte dager med med masse nyttige tips.



Frøkna har STOR viltinteresse, og nå begynner jaggu avleveringa å ligne noe også!

I mars hadde jaktkomiteen i Retrieverklubben avd Trondheim stand på Villmarksmessa på Melhus, målet var å informere om retrieveren som jakthund, og ett lite håp om å få med flere som vil trene jakt i Trøndelag. Vi hadde også demo lørdag/søndag, med Kiska og Vito som demohunder på linjetag/finsøk og markering, og Lynx som demohund på tolling. Hundene oppførte seg helt eksemplarisk, og det til tross for massive forstyrrelser i form av folk og hunder, morsomt å vise frem hvor lite berørte de er av det aller meste så lenge det står dummy henting på agendaen. Var litt spent på Vito pga at Kiska akkurat var ferdig med løpetid, og at han viste uka før at han var veldig "forelska", men han vet nok når det er alvor, for på demoen var han helt strøken..




 
 


     
    Skriv navnet på en du vil tagge: