Den som gir seg er en dritt...

Etter treningsturen på Fosen der jeg fant ut at jeg måtte pensjonere Vito som jaktprøvehund har jeg virkelig forsøkt å snu om oppi hodet mitt.. Trent bruksøvelser jevnt og trutt og har forsåvidt kost meg med dette.. Forsøkt å forsone meg med at slik ble det liksom..

Jeg hadde jo ordnet meg fri fra helgejobb, leid hytte etc, så til Fosen på jaktprøver skulle man, dog som tilskuer, men man har jo lyst til å se bra retriever arbeid, og ikke minst å følge med på mine 3 gode treningskompiser. Planen hadde jo helt side i fjor vært at alle 4 skulle starte denne helga.

Oppgavene på lørdagens AK var forsåvidt enkle, trøbbelet er jo ikke oppgavene, men om hunden takler trøkket. Både Ellen og Elisabeth gikk kanonbra, Ellen gikk til 1 pr med HP og klassevinner, og Elisabeth fulgte hakk i hel med 1 pr og 2 plass i klassen. STOR jubel selvsagt, men også veldig, veldig sårt når jeg VET at Vito er fullt på høyde med disse hundene, om han bare kunne klart å håndtere stresset sitt bedre.. Så begynner det å kverne i topplokket.. Har jeg virkelig forsøkt ALT?? Er det ikke mulig å endre en hund om store deler av livet sitt har fått jobbet under feil modus?? Og en hund som knuser vilt, det er vel ikke noe håp.. eller?

Jeg har jo ikke forsøkt alt!! Jeg har ikke virkelig jobbet med modusen hans "rødmer"! Jeg har jobbet med øvelser, og jeg har sendt han gang på gang når han har vært så høy at jeg er rimelig sikker på at han kunne sett ned på skyene... Har jo sånn i periferien sett hvor flink/nøye Elisabeth har vært med akkurat den biten, men har av en eller annen fantastisk idiotisk grunn ikke klart å relatere det til jobbing med egen hund...

Også var det å se med ærlige øyne på hverdagen vår.. Vito er en enkel, lydig og ukomplisert hund i hverdagen, men skal man være ærlig rimelig ekstatisk.. Han piper når han må vente før vi går på tur.. han er helt i ekstase når han skal få mat bl.a.. joda, han sitter i ro, men på ren lydighet.. mens kroppen skjelver og tenna klaprer.. og mat får han.. hver kveld :-)

Jeg har bestemt meg for å gi prosjekt Vito en sjanse til! Og det kjennes SÅÅÅÅ godt og riktig. Godt mulig vi går på trynet igjen om ett års tid, men da kan jeg i alle fall si til meg selv at jeg virkelig har prøvd alt :-)

Hva gjør vi? Først og fremst tar jeg tak i hverdagen hans.. Han får ikke lov til å kave seg opp! Jeg bruker dominans, dvs kroppsspråk, det er overhode ikke noe tema å ta han fysisk for noe. For det første har jeg ingen tro på at det demper stress, og for det andre er det delvis forsøkt før, og Vito skrur seg bare ennå høyere i stress av fysisk korreks. Også skal vi tenke modus og ikke tekniske øvelser på trening. Siste tre dagene har han trent hver dag.. Vi har vel brukt ca 1 time på å hente 3 dummyer.. og samme hva han gjør av feil, venter jeg til han er helt rolig før han får ett nytt forsøk. Piper han får han tilbakmelding på at han er for høy, men med ro og dominans fra meg.. Får jeg han ikke rolig, går vi til bilen. Jobben min blir å holde meg rolig og dominant, jeg MÅ ikke blir irritert, da har jeg tapt den treningsøkta i alle fall, minst!

Og i og med at jeg ikke har forsøkt å trene han på denne måten før, får jeg veldig gode tilbakemeldinger fra Vito :-) I dag så jeg faktisk for første gang i den hunden sitt liv lav, litt innsmigrende logring! Også har jeg bestemt meg for å slutte helt med å belønne at han leverer dummy.. Jeg har belønnet og belønnet og belønnet den hunden så jævla mye for å komme inn med dummy eller vilt at NU er det slutt!! Jeg forventer at han kommer inn.. tar han ikke strake veien inn får han beskjed, eller som i dag da han valgte å ta en totalt unødvendig svømmetur etter en dirigering.. var jo utav syne fra meg (tror jeg han trodde) Og man skal kanskje ikke menneskeliggjøre hunder, men jeg tror at hvis han hadde vært menneske, hadde han rødmet når han kløyv opp fra den lille bekken, og jeg sto rett over han og virkelig viste misnøye... Pokker altså, er ikke du 100 meter lenger unna liksom ;-)

Har også fått veldig god hjelp av Evy med hvilken dyktige instruktører i Sverige som jeg kan kontakte med tanke på å få "eksperthjelp" til å se på stresshåndtering. Planen er å booke meg inn hos en av disse, også sette av en uke av ferien på Vito.



Klart Vito skal fortsette å få være en glad gutt, men alt til sin tid..

Nå er jeg i skikkelig godt humør igjen!! Må si at dette har plaget meg mer enn jeg på forhånd hadde trodd.. Det er noe med følelsen av å mislykkes med noe man har så veldig lyst til å få til.

Men nå bretter vi opp ermene og gyver løs, Vito er nok foreløbig litt småsjokkert over hvordan hverdagen og jakttreningen har utartet seg, men han får stole på at jeg vet best :-)



SÅNN liker jeg å se Vito'n min! (bildet tatt av Elisabeth Stene)

Nedtur....

I går dro hele vår treningsgruppe til Fosen for heldags jakttrening med masse vilt i bilene, nå skulle vi ta en skikkelig gjennomkjøring før Fosen prøven om 2 uker, i ett terreng prøven skal gå i (har ikke sånn terreng her hos oss)

Første økta startet vi med dirigeringer, både på land og på vann. Vito er rimelig høy helt fra starten, en god del lyd og pesing, men gjør tingene sine greit nok, og har flott viltbehandling. Nølte riktignok litt ved en gås (har aldri apportert det før) men det går også greit.

Etter en matpause legger vi opp så nær opp til en AK prøve vi kan komme, dvs 2 hunder i par og de to andre i bilene mens vi hjalp hverandre med skyting, kasting etc. Jeg var veldig spent på feltsøket, som var proppet fullt av forskjellig vilt, og satt en person uti feltet som raskt kunne gi meg beskjed hvis han forsøkte å forlate ellet bytte vilt. Regnet med jeg kom til å få det fram i og med at feltet var etter 10-15 meter svømming, og han dermed er langt unna meg i en prøvesetting.

Det som igjen skjer med det samme "prøven" starter, dvs vi har hilst på "dommer" og fått forklart prøven er at Vito blir KNEPP tyst, munnen igjen og jeg kjenner veldig igjen hvordan han er på prøve.. På feltet henter han vilt greit nok, tar mye lengre veier inn enn han gjør på "trening", helt tydelig at han orientere seg uti feltet. Forsøkte å gå i fra den største gåsa, men etter animering fra Ellen tar han den med seg. Akkurat denne biten er trenbart føler jeg, selv om jeg ikke liker at han blir så "egenrådig" med en gang han går inn i knepptystprøveVito....  Første dobbeltmarkering henter han først, og kommer ok inn, men jeg føler at jeg mer og mer har en trykk-koker ved min venstre side, som bare venter på å eksplodere.. (fortsatt KNEPP tyst, men spent som en stålfjær) Ved siste dobbeltmarkering løper han til den som er skjult for meg først, og blir borte en stund.. Når jeg skal se etter han ser jeg han langt oppi lia med anda i kjeften, løper villmann omkring og har tydligvis ingen planer om å komme inn til meg.. Etter en stund spytter han rett og slett den anda ut og skal til å søke videre, men kaster har fått instrukser og får han til å gjennomføre og komme inn til meg.. Akkurat da følte jeg veldig for å melde meg av prøven.. Hva er det som skjer med en gang han går inn i den modusen??? På vanlig trening kommer han inn, om ikke superspontant, så aldri om han løper stikk motsatt vei med noe i kjeften.. Det var også ett stort sår i anda, tydelig merke etter en hjørnetann.

Jeg skulle ta en dobbeltmarkering til for å få "snakket" til han med en gang han ikke snudde, og det var da nedturen kom for fullt.. Vito løper ut, henter rimelig kjapt og kommer inn.. med en fullstendig knust and.. ikke ett helt bein igjen i den kroppen..Det samme skjedde med den andre, han rett og slett knuser den før han kommer inn.. :-(

Helt siden Ørskogfjellet i fjor har han hatt STRØKEN viltbehandling, men det er helt klart at han tar ut stresset sitt som tydligvis bygger seg så høyt i løpet av en "prøve" på å demontere vilt, og dette har jeg overhode ingen peiling på hvordan løse (om det overhode er mulig å løse, noe jeg tviler litt på) Dette handler egentlig ikke om vilthåndtering, men om at stresset hans blir så høyt i de settingene at det må ut på en eller annen måte....

Så selv om det direkte skjærer meg i hjertet å "kaste inn" håndkleet når det gjelder Vito og B-prøver, er det vel den avgjørelsen som er tatt.. Jeg har rett og slett ingen ideer om hvordan gripe det an :-(

Vito får bli praktisk jakthund og kanskje WT hund, men B-prøvehund tror jeg vi gir oss på nå..




Vår nye "karriere"?

Jeg har mange slags tanker om hvorfor ting har blitt som de har blitt, og jeg ska ta på meg omtrent all skyld selv, Vito er en knallgod hund som helt klart ikke er trent opp riktig med tanke på hvordan han er.. Handicappet henger nok en gang "i andre enden av lina"

Når jeg får "deppet ferdig" skal vi finne på noe annet å trene mot, han er fire år og en søksmaskin av en hund, så han skal helt klart forsette som det. Jeg kommer også til å være med på endel jakttreninger fremover, Vito er jo ikke min siste jaktlabrador (faktisk min første :-) ), og retrieverjakt er noe av det kuleste jeg kan tenke meg (OG utfordrende), så vi fortsetter å trene, om enn ikke fullt så målbevisst kanskje..

Hmm.. rundering kanskje.. lydighet... spor.... Nå er det bare å gi "full gass" på treningene fremover, ikke noe vits i å tenke på at jeg kanskje drar han for høyt :-/

Jeg har også vært på kurs som obeservatør hos Siv/Amokk hundeskole, + en privattime med tanke på å lære litt mer om omvendt lokking. Mer om dette kommer i neste blogg, i dag ble det som sagt en nedtur blogg, og litt en : Bli ferdig med det, sånn ble det og du har fortsatt verdens beste VITO :-))