Nedtur....

I går dro hele vår treningsgruppe til Fosen for heldags jakttrening med masse vilt i bilene, nå skulle vi ta en skikkelig gjennomkjøring før Fosen prøven om 2 uker, i ett terreng prøven skal gå i (har ikke sånn terreng her hos oss)

Første økta startet vi med dirigeringer, både på land og på vann. Vito er rimelig høy helt fra starten, en god del lyd og pesing, men gjør tingene sine greit nok, og har flott viltbehandling. Nølte riktignok litt ved en gås (har aldri apportert det før) men det går også greit.

Etter en matpause legger vi opp så nær opp til en AK prøve vi kan komme, dvs 2 hunder i par og de to andre i bilene mens vi hjalp hverandre med skyting, kasting etc. Jeg var veldig spent på feltsøket, som var proppet fullt av forskjellig vilt, og satt en person uti feltet som raskt kunne gi meg beskjed hvis han forsøkte å forlate ellet bytte vilt. Regnet med jeg kom til å få det fram i og med at feltet var etter 10-15 meter svømming, og han dermed er langt unna meg i en prøvesetting.

Det som igjen skjer med det samme "prøven" starter, dvs vi har hilst på "dommer" og fått forklart prøven er at Vito blir KNEPP tyst, munnen igjen og jeg kjenner veldig igjen hvordan han er på prøve.. På feltet henter han vilt greit nok, tar mye lengre veier inn enn han gjør på "trening", helt tydelig at han orientere seg uti feltet. Forsøkte å gå i fra den største gåsa, men etter animering fra Ellen tar han den med seg. Akkurat denne biten er trenbart føler jeg, selv om jeg ikke liker at han blir så "egenrådig" med en gang han går inn i knepptystprøveVito....  Første dobbeltmarkering henter han først, og kommer ok inn, men jeg føler at jeg mer og mer har en trykk-koker ved min venstre side, som bare venter på å eksplodere.. (fortsatt KNEPP tyst, men spent som en stålfjær) Ved siste dobbeltmarkering løper han til den som er skjult for meg først, og blir borte en stund.. Når jeg skal se etter han ser jeg han langt oppi lia med anda i kjeften, løper villmann omkring og har tydligvis ingen planer om å komme inn til meg.. Etter en stund spytter han rett og slett den anda ut og skal til å søke videre, men kaster har fått instrukser og får han til å gjennomføre og komme inn til meg.. Akkurat da følte jeg veldig for å melde meg av prøven.. Hva er det som skjer med en gang han går inn i den modusen??? På vanlig trening kommer han inn, om ikke superspontant, så aldri om han løper stikk motsatt vei med noe i kjeften.. Det var også ett stort sår i anda, tydelig merke etter en hjørnetann.

Jeg skulle ta en dobbeltmarkering til for å få "snakket" til han med en gang han ikke snudde, og det var da nedturen kom for fullt.. Vito løper ut, henter rimelig kjapt og kommer inn.. med en fullstendig knust and.. ikke ett helt bein igjen i den kroppen..Det samme skjedde med den andre, han rett og slett knuser den før han kommer inn.. :-(

Helt siden Ørskogfjellet i fjor har han hatt STRØKEN viltbehandling, men det er helt klart at han tar ut stresset sitt som tydligvis bygger seg så høyt i løpet av en "prøve" på å demontere vilt, og dette har jeg overhode ingen peiling på hvordan løse (om det overhode er mulig å løse, noe jeg tviler litt på) Dette handler egentlig ikke om vilthåndtering, men om at stresset hans blir så høyt i de settingene at det må ut på en eller annen måte....

Så selv om det direkte skjærer meg i hjertet å "kaste inn" håndkleet når det gjelder Vito og B-prøver, er det vel den avgjørelsen som er tatt.. Jeg har rett og slett ingen ideer om hvordan gripe det an :-(

Vito får bli praktisk jakthund og kanskje WT hund, men B-prøvehund tror jeg vi gir oss på nå..




Vår nye "karriere"?

Jeg har mange slags tanker om hvorfor ting har blitt som de har blitt, og jeg ska ta på meg omtrent all skyld selv, Vito er en knallgod hund som helt klart ikke er trent opp riktig med tanke på hvordan han er.. Handicappet henger nok en gang "i andre enden av lina"

Når jeg får "deppet ferdig" skal vi finne på noe annet å trene mot, han er fire år og en søksmaskin av en hund, så han skal helt klart forsette som det. Jeg kommer også til å være med på endel jakttreninger fremover, Vito er jo ikke min siste jaktlabrador (faktisk min første :-) ), og retrieverjakt er noe av det kuleste jeg kan tenke meg (OG utfordrende), så vi fortsetter å trene, om enn ikke fullt så målbevisst kanskje..

Hmm.. rundering kanskje.. lydighet... spor.... Nå er det bare å gi "full gass" på treningene fremover, ikke noe vits i å tenke på at jeg kanskje drar han for høyt :-/

Jeg har også vært på kurs som obeservatør hos Siv/Amokk hundeskole, + en privattime med tanke på å lære litt mer om omvendt lokking. Mer om dette kommer i neste blogg, i dag ble det som sagt en nedtur blogg, og litt en : Bli ferdig med det, sånn ble det og du har fortsatt verdens beste VITO :-))