torsdag 19. september 2013

Sommerferie, Fart test, privattimer og skadet hund..

Jada, vi skriver ikke mer enn September på kalenderen, så sååå sent ute er vel ikke denne bloggen..?

Første 2 ukene av ferien var vi på Sølen og trente masse, da først og fremst spor med begge og i tillegg lydighet med Cassie. Hun valgte forresten første dag av ferien til å begynne for fullt med sin første løpetid, men det gikk stort sett greit, hun ble hentet før stådagene satte inn, og sånn rent treningsmessig var det ikke noe problem. Vi kosa oss MASSE, var en flott gjeng der oppe så det ble både trening, fjellturer, multeturer og bålbrenning. Mat fikk jeg servert nesten hver dag også, var bare å levere kjøttet til Cathrine, også fikk jeg perfekt grillet kjøtt :-) Kunne hatt det verre ja!!


Vito, Cassie og Gill på Sølenberget.

Så ble Cassie hentet, og jeg og Vito satte kursen sørover. Første stopp var hos Line og Rikke, der vi rakk både turer og å være tilskuer på NM i bruks spor NBF, veldig trivelig. Vito og Rikke koser seg veldig sammen, og det gjør jeg og Line også, så en perfekt start på Sverige turen vår ble det.

Søndag satte vi kursen mot Sørmland hundeskole, jeg hadde leid meg inn på ett Torp på ett hestesenter, og når GPS viste at vi var fremme, sto vi litt fortapte ved et svært hus "midt i skogen" og lette etter nøkkel. Men innkvartert ble vi, og dagen etter kjørte vi hjem til Carina og Håkan for to fulle dager med test og trening for å få ett svar på om det overhode var noe vits i å fortsette å trene jakt med Vito.

Fart testen var meget interessant. Det er en slags funksjonsanalyse, men med enkelte momenter rettet spesielt mot retrievere, som problemløsning når man ikke får tak i dummy, søk over tid, apport av helt ukjent gjenstand + de vanlige momentene som håndterbarhet og kjelke. Man skjønner kanskje at man har en labrador litt utenom "skjema" når Håkan som har testet over 1000 hunder småbanner for at han ikke har med videokamera da han får se ting han aldri har sett før.... ;-) Vito har en ekstrem kamplyst, og det kommer tydelig frem i løpet av testen.. Han fillerister og knurrer ved apportering den fremmede apportgjenstanden når han får motstand (overhode IKKE ønsket), og han går i full kamphals når han ikke finner løsning på hvordan komme inn i "buret" for å få tak i dummy.. 20 minutter holder han på, men klarer å løse det selv omsider. Ved kjelken dro han frem så mye forsvar at jeg tørt fikk kommentar at jeg ikke behøvde noen schæfer.. Han overrasket meg litt der må jeg si, men håndterte det helt riktig. Avreagerte som ett knips helt på egenhånd når kjelken stoppet.
Gjennomgående i hele testen er at Vito viser ekstremt gode nerver, (noe jeg visstnok skulle være jævlig glad for at han hadde...), og at han pga kamplyst muligens ikke er den enkleste å trene. Han er ganske avmålt ved håndterbarhet, lar seg håndtere, men er helt nøytral. Ikke noe behov for å bli "venn" med den som tar han med i alle fall.

Resten av dagen ville Håkan trene litt med han. Veldig interessant for meg å se Vito sammen med en dominant mann, han er jo ikke direkte ydmyk, og jeg har fått små hint om at jeg må "trene/ha mer lederskap på han slik at han blir ydmyk", men jeg har føler vel egentlig at han er både lydig og har rimelig greit med regler å forholde seg til i hverdagen. Håkan leste han veldig greit. Vito jobber ikke for deg såfremt du ikke har noe å tilby han, rett og slett. Han forholdt seg overhode ikke til han før Håkan dro frem skinnet og lekte litt med han, først da kunne han tenke seg å samarbeide.

Neste dag skulle vi se på stresshåndtering, og jeg fikk noen tips/øvelser jeg skulle trene inn når han var rolig. Han skal sitte i front og ha blikk kontakt, og blir belønnet med pølse for å holde kontakt, og "korrigert" når han ser bort. Dette for å få han til å slippe omgivelser som stresser han opp. Fører fikk også en del pepper for å være utydelig og vag både i ris og ros.. "kremt.. kan jeg da IKKE forstå". Han får heller ikke lov til å avlere i full fart også være klar for ny jobb.. han skal avlevere og sitte i front til han har roet seg helt ned, først da kan vi tenke på jobbe videre. Vito responderte helt ypperlig på treningen, og kommentaren "Hvilken hund!!" varmet jo morshjertet da. Han roer seg fort, og viste egentlig ikke så mye stress.. Tror vel egentlig både Håkan og Carina lurte litt på om jeg hadde krisemaksimert våre problemer.. Men så, etter lunch kom viltet frem, og da sa Carina: NÅ skjønner jeg hva du snakker om.. Stresset gikk rett til værs, lyden kom, pesing etc.. Vi kjørte overhode ikke noe trøkk, kun enkeltmarkeringer med vilt, der vi så på håndtering (som selvsagt var helt strålende hele dagen) og det å snu når man har funnet.. Håkan kastet og hadde telefonkontakt med oss etter hver markering slik at vi fikk høre hva som skjedde (lange,skjulte markeringer der Vito var helt uten min oversikt)

Første markering gikk helt strålende, rett på, og tverrsnudde for å komme inn. Neste markering orienterer han seg etter funn, og tar en helt unødvendig omvei inn.. Tredje markering henter han, også går han rett forbi Håkan ( DET var lang omvei det) og løfter halen rett til værs mens han ser på Håkan.. Han tolker det litt sånn som; Takk for i går, nå er det JEG som har viltet.. Byttedominans kan man vel kanskje kalle det..?

Jeg hadde to helt fantastiske dager, med to veldige dyktige instruktører bare for meg. Vi hadde mye teori (veldig nyttig, jeg satt faktisk og rødmet innimellom, det HAR ikke bare vært lett for Vito heller underveis nei) og mye trening. Ingen direkte konklusjon truffet. Vito er overhode ingen enkel hund å trene, men en vanvittig jaktmaskin som kan gå hele dagen og som har fantastiske nerver og veldig gode egenskaper for det han genetisk er avlet for, men pga veldig høy kamplyst, litt liten samarbeidsvilje og stor selvstendighet kanskje ikke blir noen god prøvehund (men som de fleste jegere hadde vært storfornøyd med få med seg på praktisk jakt). De tok ikke fra meg håpet, men jeg forstod det sånn at det ikke var gitt at det gikk bra heller. Jeg ble veldig fornøyd når jeg fikk skryt for apportering og vårt forhold, det er ikke der problemene kommer. Når han har snudd og er på tur inn, er den delen helt i orden. Han er bare.. tja.. litt i overkant mye hund til å være en perfekt prøvehund.

Etter vår Sverige turne satte vi kursen mot Sølen igjen, for å nyte den siste uka der. Torsdag dro jeg og Heidi på fjelltur, og der klarte Mr Galskap å skade seg ganske så alvorlig. Jeg så fallet hans, og tenkte FAEN med det samme jeg så det. Vito sprang i vill fart over myra med Guinnes rett bak, og når farten er som høyest så ser han seg bak, og ser da ikke hullet rett foran seg.. Kræsj, bang og bråstopp mens ryggen så ut som ett trekkspill.. men man er jo ikke pinglete må vite, rundkast fullført og vill fart videre, nå med to schæfere etter seg (dette er trolig det kulest Vito vet.. få med seg andre hunder på løpefest, han først og de andre hakk i hel..) Alt skjedde veldig fort, og før vi rakk å stoppe de, var Vito "fanget" og deiset nok en gang stygt overende... Etter at kontrollen var gjennopprettet fortsatte vi å plukke multer, og hundene roet seg. På tur ned fra fjellet gikk Vito bak meg, men det gjør han veldig ofte, så jeg tenkte ikke mer på det.. Først etter at vi kom hjem, og Vito hadde fått roet seg helt ned så jeg konsekvensene.... Vito stokk stiv, halen hang rett ned, ryggen i en bue oppover, og høyre bakfot ute av drift.. Jeg har vel aldri sett han så smertepåvirket noensinne.. Han meldte seg helt ut, fjern i blikket og ville ikke ha kontakt med noen. Fikk dobbelt dose Metacan og hastetime hos vår reddende engel på Åkrestrømmen dagen etter. Jeg var rimelig bekymret når jeg dro, og når veterinæren (som vanligvis skravler ganske mye) ble helt stille og bare mumlet for seg selv ble jeg faktisk VELDIG bekymret... Hun holdt på med han 15 minutter, Vito lå rett ned som om han var dopet, reagerte ikke samme hva hun gjorde, helt passiv.. også sa hun heldigvis: Der, der fikk jeg virvelen på plass, ut og løp.. Og plutselig kunne han røre halen igjen, og løpe, om ikke greit, så noe som lignet på trav.. Etter 30 minutter til fikk jeg beskjed om at han var stygt skadet i ryggen, flere virvler + ribbein + bekken var berørt. 3 uker i ro/bånd med smertestillende, og så ny runde.

Vito ville bare sove de neste 14 dagene. I følge veterinær brukte han all sin energi på å håndtere smertene som nok var veldig, veldig store, han sier jo aldri ett pip, men den her runden så jeg faktisk på øynene hans at han hadde vondt, rett og slett. Etter 3 uker dro vi tilbake til Åkrestrømmen, jeg var bare forsiktig optimist, og det viste seg å stemme. Hun hadde forventet at han var mye bedre enn det han var, men etter en god runde med knekking, og en time massasje satte vi kursen hjem med beskjed om 3 uker til med Metacan og ikke noe løping/hopping. De første to dagene var han helt ferdig.. etter 1o minutter i bånd måtte jeg omtrent bære han til bilen, han virket bare så sliten og "dau".. Men den tredje dagen løsnet det.. på kvelden kom han med puta i munnen, glimt i øyet og en skikkelig knurr.. nå skulle vi leke. OH LYKKE!! Glimtet i øyet er tilbake :-)))) Etter 5 uker med en Vito som ikke har sett ut som han har hatt lyst til å leve var det helt hærlig å se det blikket igjen, det skal jeg love dere!!


Slik så han ut i flere uker.. sliten, trøtt og "dratt"

Neste uke skal jeg til Åkrestrømmen igjen, og får forhåpentligvis beskjed om at han er friskmeldt og kan brukes igjen. Jeg blir jo litt betenkt når en såpass ung hund skader seg igjen og igjen.. Fikk en melding her om dagen at Vito var så uheldig.. Ehh.. nei han er ikke det...han er faktisk jævlig heldig at han lever.. av alle gale stunt han har i terrenget, går 99 av 100 bra... , jeg har aldri noensinne hatt en hund som er så dårlig på risikovurdering, faktisk hans dårligste egenskap.. Men han er som han er, og jeg akter ikke å pakke han inn i bomull selv om jeg kommer til å bli ennå strengere på tulleløping.. Han skal få jobbe og løpe og rocke rundt (til en viss grad), også må en bare krysse fingra for at kroppen holder i mange, mange år ennå!!!

Om jeg satser jaktprøver er jeg veldig i tvil om... Jeg kommer til å trene med han fremover, både på grunn av å fortsatt være med i miljøet, og ikke minst for å lære ennå mer selv, også tar vi det derfra. Neste år er lenge unna føler jeg :-).


Meg og Vito på andejakt :-)

Tenkte å skrive noen ord om Cassie også, men nå har denne bloggen blitt alt for lang som den er, så hun får vente til neste blogg, når nå den kommer.. er vi heldige så skriver vi fortsatt 2013 :-)

1 kommentar:

  1. Hei Irene.
    Interessant å lese om halvbroren til Victor, Vito. Trur dei er litt like - Kamikaze i skogen og i jaktsetting!.. Det er bare eit under at Victor ikkje har skada seg, før han no nyleg forstrakk eine handleddet og har måtta ta det meir med ro ei stund. Vi skal ut og teste formen på andejakt i kveld:) Håpar du kan friskmelde Vito no, og lykke til vidare med treninga!
    Therese

    SvarSlett