"Pensjonist", valp og flink Toller.

Da har Gandhi, alias Djurbergas First Ess for Super G vært hos oss i 3 uker. Inntrykket så langt er en veldig trygg og sosial valp, som sover mye mer og tyngre enn Vito gjorde som valp, og som tildels har sterke meninger om å bli stengt inne i valpebingen når det ikke passer han... Det går veldig mye bedre nå, omtrent ingen protester å spore. Han er en skikkelig godklump som liker å være sammen med meg, men som også er selvstendig nok når vi er ute. Skal bli morsomt å se hvordan han utvikler seg etterhvert. Nå er han bare en søt, trygg valpis som oppfører seg akkurat som valper skal.



Cassie har startet sesongen med gode resultater. Hun har vært med kennelmamma Elisabeth på utstilling, og kom hjem med Cert og BIR brukshund.. Greie poenger å ta med seg til Retrievercuppen. I midten av Mai stilte vi i C spor på Fosen, hun klinka til med 10 på oppsøk, 9 i spor og 10 på felt, og en nydelig lydighet, noe som resulterte i opprykk til B spor. Vi får se hvor mye lenger vi driver det i NBF, hunden har kapasitet så det holder, det er den tobente som ikke henger med når det gjelder mengde trening... Jeg brenner for jakttrening, og hvis jeg må velge velger jeg jakttrening hver gang.. Litt synd, for Cassie har potensiale til å bli "hur god som helst", men det må faktisk trenes litt mer enn jeg gjør nå for å komme oss opp i A...

I pinsen startet Cassie på WT, hun spikret HVER markering helt nydelig, men litt lyd på en post, og ett uhell med dummy (mistet den 1 meter fra meg) kostet oss dyre poenger... hun endte på 17 plass av 75 hunder, og dro sammen 81 poeng.

Jeg er så fornøyd med den hunden.. Hun gjør sitt beste bestandig, samme hva slags gren jeg stiller i, og samme hvor lite trening hun har fått i forkant... Overhode ingen diller, hun vil bare samarbeide og gjøre rett <3.



Cassie, mitt lille multitalent :-)

Vito har vært trent endel etter at snøen forsvant.. Han er veldig førbar og flink på trening, men vi "sliter" med rett bak etter stopp.. Det får jeg liksom ikke til å formidle til han.. Har faktisk lagt ned endel jobb på det i det siste, men vi er langt fra i mål.. Han er rågod på venstre/høyre, markeringer, felt og stort sett flink på linjer, men må jeg handle skinner det igjennom at vi har hull i utdannelsen.. Åkke som, i pinsen kostet jeg på han det som trolig er hans siste kurs. Avdeling Trondheim hadde leid inn Kicki Pilenås, og i og med at jeg hadde hørt så mye skryt om henne ble vi med. Og for en fantastisk god instruktør!! Hun gikk på deg som fører, plukket fra hverandre alt av tegn og dårlig handling og fikk med seg ALT :-) Hærlig å få 3 dager med input på handling altså! Om jeg ikke får til Vito så mye bedre enn han er nå, så er det en liten Gandhi som skal nyte godt av en bedre hundefører enn det Vito fikk i ung alder!

2 pinsedag dro vi rett fra kurs og til Lygnasæter på WT. Vito skulle debutere i EK, og selv om jeg ikke hadde allverdens med forventinger, så håpet jeg jo at vi skulle gjøre det greit.. Han overhørte ikke ETT signal på hele kurset, så jeg følte at han i alle fall var innafor det som kalles lydig ;-)

Vel, han VAR så lydig som han kunne.. Hørte på alt av stopper, men når jeg ikke klarer å få han videre ut/bak, så blir det høyre og venstre løping til vi blir brutt... Vi nullet på første posten pga dette, og da droppa vi resten av oppgaven på den posten som var en markering.. På neste dobbelt post ble det kastet en forstyrrelsesmarkering som ikke skulle hentes, den landet ca 10-15 meter fra linja, og min lille Vito kom inn med den til tross for ett ganske høylydt NEI..I etterkant ser jeg at jeg burde pekt mot dummy og sagt nei, det får jeg bare legge på erfaringskontoen.. En litt kronglete markering på samme posten spikret han, men pga av en typisk Vitobue på tur hjem missa vi 5 poeng.... De SKAL tverrsnu og ta raskeste veien hjem! Dette er noe jeg virkelig har jobbet med i mange år med Vito, men innser at jeg ikke kommer i mål med gode hjemkomster.. Han kommer hjem, rimelig kjapt også, men både jeg og ikke minst dommer ser at han ikke velger den kjappeste veien.. Ett blikk her, ett blikk der.., en bitteliten omvei.. Enkelt markeringen fikk vi 17 på, litt løping men ellers greit, og dirigeringa fikk vi FIRE poeng.. dvs dummy kom inn tilslutt, men ikke så mye å skryta av. Samme problem her også, jeg får han ikke bakover.. og når han henger seg opp der AK hadde hatt posten sin tidligere, ble det bittelitt fløyting før vi var i rett område.. Phu ;-)

Uansett hvor mye jeg trener Vito, og uansett hvor god jeg får han til å bli på bak, så kommer disse hjemkomstene bestandig til å være der.. Så da har jeg kommet til den konklusjonen at nok er nok.. Jeg har lyst til å i alle fall ha en sjanse til å hevde meg på en god dag, men med så mye poeng borte på noe jeg ikke får løst, så får jeg bruke penga mine på andre ting enn WT start med Vito.. Planen var jo å starte med han noen år til, men jeg kjenner at nå er nok nok... Det er faktisk litt vemodig å pensjonere han fra starting, for han har det siste året blitt en veldig god og lydig hund, men sånn egentlig helt greit også.. Vito skal få trene omtrent like mye som før, jeg skal forsøke å få han ennå bedre som ettersøkshund, også skal han få være superonkel, bestevenn og i det hele være med på like mye som før, bare ikke starte :-)

Etter 3 dager med kurs og så WT fikk jeg faktisk se at det er bånn i Vito også..Han var DØNN sliten.. så det på prøven også.. ikke når vi sto klare til å jobbe, men imellom postene.. Da sto han å hang som en "gammel vallak".. Ikke så rart kanskje, men likevel litt uvanlig å se at evighetsmaskina også kan bli tom..



Mitt <3

Fysisk fostring og Laser...

Ikke så mye som skjer på treningsfronten for tiden. Jeg prøver å få til en dag i uka på Snøfugl gård, der vi har varme og kunstgress.. Vito øver på nyttige ting som å sitte bamse, rygge og gå mellom beina mine, mens Cassie trener på bruksøvelsene. Litt morsomt på siste trening da jeg fikk satt ut  figuranter og trente fremmadsending. Hun har ikke "sett" denne øvelsen siden Oktober i fjor, og inne i hallen var det visst overhode ingen minnesbilder som ramlet inn i Tollerhode. Måtte gå rimelig langt tilbake før jeg fikk belønnet noen skritt i pass, men da virket det som om polletten ramlet ned og vi fikk til ett par gode strekker med passgang.

Å sitte bamse er tydligvis tung for ryggmusklene.. Vito har skjønt øvelsen nå, og får til to gode "bamser" der han sitter forholdsvis lenge og holder balansen. Så ramler det sammen, han får rett og slett ikke til øvelsen flere ganger. Jeg har kommet til den konklusjonen at han rett og slett ikke er sterk nok i ryggmusklene, og ikke minst at jeg ikke trenger å pushe det så lang at han ikke klarer. Så nå trene vi TO stk bamseøvelser og er fornøyd med det. Jeg bruker å si at han ikke er den skarpeste kniven i skuffen når det kommer til å skjønne hva jeg vil, han er så jævla intens på alt av trening at det tar litt tid før han oppfatter hva det er som fører til belønning, ergo føler jeg at han er litt tunglært.. MEN jaggu overrasket han på forrige trening.. Vi trente nyinnlæring rygging på siste treninga i 2014, og han spratt rundt omkring overalt, og skjønte tydligvis ikke at det var rygginga som førte til at han fikk den etterlengtede godbiten.. På trening forrige tirsdag rygget han som en helt og hadde helt klart skjønt hva jeg ønsket... Hmmm.. man må jo spekulere på hva som foregår i det vakre hodet til tider, men jeg er en enkel sjel, og var rimelig fornøyd når han rygget lange strekker og i tilegg hadde et klart bilde av å gå slalom mellom beina mine.. Hvorfor han plutselig skjønte disse øvelsene kan man jo bare spekulere på :-)





Vito sin kropp er jo så som så desverre.. to store forkalkninger + endel muskelsmerter pga feilbelastninger og mange stygge landinger etter ville stunt.... Vi har heldigvis funnet en GOD hundefysioterapaut i nærområde som nå behandler han en gang i uka med laser/akupunktur og massasje, og selv om hun sier at det er MYE å ta tak i, så er jeg optimist. Nå kan han finne på å trave på tur (ikke bare pass og halvgalopp) og han er i god gammel fyr og flamme til tider. Den store skuldermuskelen han knuste som unghund har begynt å gi litt trøbbel. Det er mye arrvev der, noe som ikke kom som en overraskelse. Har vel visst at dette kom til å plage han når han ble eldre, men det jobbes med saken :-) Jeg var litt i overkant positive etter to behandlinger, og tok han med på to skiture på 2 mil hver uka etter... Ved nedkjøring på siste tur så jeg helt klart at han hadde vondt, han klarte ikke holde følge selv om jeg kjørte sakte, og om kvelden var han halt igjen.. :-( Ved siste behandling fikk jeg rimelig klar beskjed om at så lenge han var under intensive behandling, så ble det 3 skritt frem og 2 tilbake hvis jeg ikke klarte å la han få ro.. "rødmer"... Han skal være med på tur, han skal få løpe, men lange skiturer skal han IKKE være med på så lenge han behandles.. Melding motatt, jeg skal skjerpe meg! Det er jo for meg veldig vondt å sette han igjen når det står langtur på planen, men jeg skjønner jo at jeg må, og jeg plages jo mye mer av det enn Vito, så da er det bare å bruke sunn fornuft og la den hunden få litt hvile...



Ei som IKKE har vondt noen som helst sted er jo denne lille saken, og hun har etter noen turer med innkjøring blitt veldig grei å ha med seg i løypa.. Skal ikke skryte på henne at hun drar noe særlig, men hun ligger korrekt til høyre foran meg, er ikke i veien og bryr seg overhode ikke om en eneste skiløper vi møter. Hunder går stort sett også greit, bittelitt pip og høy hale, men det er ikke noe styr å ha henne med i beferdete løyper. Er jo så heldig at jeg har det fantastiske løypenettet 10 min kjøring fra heimen, og det benyttes flittig så lenge det er fint føre!


Ellers så sysler jeg jo med planer om en liten valpis til sommeren. Tispa jeg har satt meg på valpeliste hos ble parret for 3 uker siden, og jeg venter i spenning på om det er valper i magen. Hvis så fremt i fall at alt klaffer, blir det Mai valp, noe som er ett ypperlig tidspunkt å få valp på. Mer info følger hvis og når ting er mer i boks :-)

Må jo skryte litt av Cassie. Av 71 hunder ble hun nr 12 på Retrieverklubben sin allsidighetscup. Eneste der "oppe" uten minst en tittel, og det er jo ikke så rart all den tid hun bare er 2 år ;-) Målet neste år må vel være å klatre opp på topp 10 lista, og for å få til det må vi starte noe jaktrelatert. Tror vi satser på WT BK jeg, hun er en god markør, har gode apporteringer og klarer forhåpentligvis å holde tuten igjen den korte stunden hun er inne på postene...

Fikk en gledelig melding nettopp. Lille Pato som var hos meg i 5-6 mnd som valp, har blitt godkjent Narkotikahund. Han er satt i full jobb I Follo politidistrikt, og jeg er sikker på at han kommer til å gjøre en god jobb. Morsomt nå ting går veien etter mye trening!!

Avslutter denne bloggen med vårt første Selfie bilde av hele familen Glum, ble jo faktisk overraskende bra..hehe

DA var sesongen over.

Etter at elgjakta var ferdig var det klart for Cassie sin første blodsporprøve. Ikke noe jeg kommer til å drive veldig mye med, men greit å ha med seg med tanke på Retrievercuppen. Cassie er ikke trent mye på blod, men er en god sporhund, og vet å benytte seg av blodet når det er lagt ut :-)

Kort fortalt gikk hun ett KNALLBRA spor. Litt uvant start i og med at det ikke var noe oppspark, og at sporet startet rett foran en grøft. Brukte bittelitt tid på andre siden av grøfta før hun satt seg, og etterpå var det rett og slett som å gå bak en støvsuger. 1 pr og en fin poengsum til cuppen.



I November reiste jeg, Elisabeth og Mona til Dogs4all, veldig koselig avslutning på hundesesongen, gode muligheter for shopping og ikke minst mulighet til å treffe Line og Rikke, som gjestmildt tok inn trønderbanden hele helga. Cassie var påmeldt i klasse 1 lydighet, totalt fravær av pels gjorde at jeg ikke så noen grunn til å kaste bort penger på utstilling i tillegg. Hadde ikke allverdens forventninger til de helt store prestasjonene, til det er ikke Cassie trent nok i vanskelige miljøer, men håpet på en helt ok 1 pr. Hun var faktisk såpass preget av omgivelsene at hun ikke tok godbiter i starten ... Mona ble sendt ut på vaffeljakt, og når det var i orden kunne vi endelig varme opp skikkelig, vafler sier man ikke nei til selv om det stanker hundepiss og det er tusenvis av hunder og ikke minst lukter å forholde seg til.

Hun startet med 10 på tannvisning og fellesdekk, 9 på fri ved fot og dekk før vi byttet ring. I ring nr 2 var dommeren veldig "på oss" når han skulle forklare hva som skulle skje... Han var faktisk såpass tett på meg at jeg syns det var godt innafor (dvs utenfor) intimsonene min, og midt imellom der satt Cassie klar til jobb. Hun ble naturlig nok litt satt ut av dette, og det ramla litt sammen for henne i denne ringen.  Jeg er faktisk nesten ennå mer stolt av henne etter den litt uheldige starten. Fy f.. for en ærlig hund altså. Hun gjør så godt hun kan til tross for at hun er ukomfortabel med settingen. Vi endte som nr 10 av 28 startende, med 166 poeng. Cassie er teknisk god nok for 200 poeng i kl 1, men det er det VELDIG mange andre som er også, og de beste klarer å vise det selv om det er masse trøkk rundt. Vi gjorde så godt vi kunne, og jeg er mer enn fornøyd med det vi fikk til!!



Etterhvert ble det greit å være på Lillestrøm :-)

Siste helga i November var jeg og Cassie på lp kurs med Maren Teien. Kurskvoten var egentlig brukt opp i år, men når anledninge bød seg til innedørskurs med dyktig instruktør klarte jeg ikke la være. Cassie er en utrolig enkel hund å ha med seg på kurs, og svarer godt på alt vi gjør. Trengte litt input på både noen fartsøvelser og ro øvelser, og syns jeg fikk mange gode tips i løpet av helga. Ekstra morsomt var det at Johanna var med, vi trener jo endel sammen, og det er greit at vi er to til å huske alle tipsene som kom ;-) Jeg er ikke så flink til å skrive opp, men føler vel at jeg lagrer det JEG syns er viktig i toppetasjen. Maren var en strukturert instruktør, hun husket hundene fra økt til økt, hadde en plan for hver hund og var ekte engasjert i den hunden som var i ilden, og ikke minst utfordet hun oss som deltagere til å bruke nøtta... Ett veldig givende kurs jeg er glad jeg kostet på meg!



Nyinnlæring rygging, noe som faktisk var såpass morsomt at jeg må litt i tenkeboksen.. Hvordan belønne rygging men ikke halsing som kommer samtidig..hehe

Oisann, høres ut som Vito går fullstendig for lut og kaldt vann for tiden.. Kan berolige med at det gjør han IKKE. Han er i storform rent kroppslig (tror jeg i alle fall.. energinivået tyder på det..) Han er med på innendørstrening en gang i uken, og etter en liten spørrerunde på facebook fikk jeg mange tips til ting han kan trene på i vinter. Nå øver vi på å sitte bamse, og å gå mellom beina mine, begge øvelser som er fin trening for ryggen. Det kan virke som om å sitte bamse er tungt for han, for jeg kan ta to, tre veldig fine der han holder posisjonen fint, så begynner han å fjuske. Note til myself: ikke ta flere enn to gode i starten, tipper det er noen muskler som må trenes opp..

Ellers har jeg filosofert endel over de oppdaterte reglene til Mattilsynet den siste tiden. Jeg kommer nok til å bryte både en og to lover til tider vil jeg tro...., men er glad for at det faktisk kommer ett regelverk som skal bidra til å lovfeste dyrs rett til å ha ett fint liv. Mine kommende valper må nok fortsatt belage seg på å tilbringe noen timer i bur, jeg mener bestemt at det lærer de å slappe av, og ikke minst lære de å ikke bli gode på å gjøre hærverk når jeg er borte. Føler overhode ikke at det er stygt gjort mot valpisen, de får dekket alt av behov døgnet rundt, +  med en gang det er mulig er bur en saga blott.

Jeg utvikler meg stadig vekk når det gjelder å trene hund, og sånn egentlig tror jeg at den største utviklingen har kommet de siste par årene. Jeg blir stadig "mildere" (forhåpentligvis flinkere), prøver å legge opp trening helt uten korrekser, og må jeg fortelle at noe er feil, er det nå (omtrent) helt borte å bruke fysisk korreks..(det hender fortsatt at Vito blir hentet fysisk, men da ikke som korreks egentlig, bare rett og slett hentet fra en eller annen lukteflekk....) Jeg har aldri vært fysisk stygg med mine hunder, men at de har blitt tatt tak i når feil har blitt gjort skal jeg være så ærlig å innrømme at har skjedd. Målet mitt er å bli så flink til å trene hund at jeg ikke føler behov for å ta de. At man bryter loven hvis man "tar de i kjakene" er bare av det gode, det er fullt mulig å trene hund uten å skremme de på noe som helst måte, hverken fysisk eller psykisk!!

Har noen mål og ønsker og forsetter for 2015.. Noen av de kan jeg jo dele med dere... Med Cassie håper jeg å få opprykk til A spor, og gjerne få til en start i A også.. Med Vito blir det start i Eliteklasse på WT, også håper jeg veldig at vi får utviklet oss som ettersøksekvipasje i løpet av sesongen (fingre krysset) Jeg har også store forhåpninger om at det kommer en ny liten labbegutt i hus i løpet av sommeren (fingre krysset der også!) På det private plan har jeg store planer om å bruke mindre tid på nettet, kjenner at jeg bruker alt for mye tid både PÅ nettet, og ikke minst energi på å  analysere ting som skjer der inne.. Rett og slett bortkastet bruk av energi, og noe jeg har seriøse planer om å få gjort noe med!!

Det blir nok mye mindre kursing neste år, i 2014 har jeg vel gått mer kurs enn de siste 15 årene tilsammen :-) Var på tide å fylle opp verktøykassen med nye "redskaper, også kan jeg jo bruke 2015 til å lære meg å bruke de liksom. Sånn til info: Etter årets NBF kurs trener jeg nå fremmadsending med ett smil, og koser meg med de fremskrittene vi gjør, nå VET jeg treningsveien fremover! (Tusen takk altså Kari A, akkurat det å få meg til å like den øvelsen er ikke gjort sånn helt uten kompentanse og innlevelse..hehe)

Gleder meg MASSE over at Line og Rikke  har fått seg vogn på Sølen, har innimellom savnet "noe" der oppe, og når jeg kjenner etter er det nok Line jeg har savnet ;-) Blir bare så bra å få noen å trene jakt med i tillegg til alt annet vi skal gjøre, oh lykke, er bare noen måneder igjen før sesongen er i gang igjen :-)))

I mellomtiden ønsker jeg dere alle god jul, årets julekort er tatt for kun få dager siden, da jeg og mine firbente lykkepiller gikk tur i ett.

Litt oppsummering etter sesongen (som nesten er slutt....)

I sommer har det dreid seg MYE om hund. Jeg syns egentlig ikke jeg har startet så mye, men når jeg sitter og tenker igjennom sesongen som har vært har vi faktisk vært med på endel..

I mai startet Cassie i D spor på Fosen, og fikk ett greit opprykk med mange fine karakterer, var litt spent i og med at vi debuterte og hun var høyløpsk, men det gikk helt fint. Vi prøvde oss i C spor i Juni, men missa opprykk med sure 3 poeng på lydigheten. Valgte å stå over fellesdekk da vi ikke var helt klare til å gjennomføre den med skudd, også nullet hun av alle ting på dekk u/marsj.. sto til 10.. hehe, hun er ung og urutinert ennå.

I pinsa startet Vito på offesiel WT i Østfold, og gjennomførte helt greit til noen og sytti poeng. Samme helga fikk han også den siste gulsløyfa si på utstilling og ble dermed Norsk Viltsporchampion.

I slutten av Juni tror jeg det var debuterte Cassie i klasse 1 lydighet med 182,5 poeng,  vant klassen gjorde hun også.



Og mens jeg og Vito tyvstartet på Sølenferie/NBF kurs var Cassie hjemme sammen med kennelmamma Elisabeth og stilte for første gang i Åpen klasse på utstilling (dagen etter at hun fylte 2 år). Dette ble belønnet med Cert, noe til og med jeg skjønner betyr at hun er en pen hund!

Etter 2 uker på Sølen derav en uke som deltager på kurs (Vito runderte, Cassie gikk lydighet) satte vi kursen for Sverige for ett par dager med vanndirigeringskurs hos Birgitta Stafflund-Wiberg før turen gikk videre til Danmark og WT. Vito gjorde MASSE bra, men uhell på en post (note, ikke mist en løpsmaskin på sandbankene i Danmark, da rekker han å løpe laaangt...) gjorde at det ikke ble allverdens med poeng. Men flotte tilbakemeldinger fra dommere og ypperlig reiseselskap gjorde Danmarksturen til ett godt mine.



Kiska, Vito og Capri nyter en velfortjent fridag på stranda.

Etter Danmarksturen dro vi tilbake til Birgitta (neida, overhode ikke redd får å kjøre laaangt i varmen for å trene hund...) der vi fikk mye input med tanke på videre trening. Fantastisk dyktig dame!!

I September var det klart for Mesterskapshelga. Vito stilte i AK, gjorde endel bra, og noe ikke fullt så bra (men at han nok satte fartsrekord på goflbanen på Rena er jeg rimelig sikker på.. men ittno pris for det av en eller annen grunn...), men ingen nuller og nok en godkjent sum i AK (80 poeng). Det vil si at vi neste år kan stille i Eliteklasse på WT, morsomt!

Helga etter MH hadde jeg meldt på begge hundene på jaktprøve i Verdal. Cassie hadde jeg kun mål om å få en premiering med tanke på hvilken klasse hun kan stille i på utstilling, og Vito hadde jeg veldig lyst til å få til en prøve der han faktisk behandlet vilt fint, noe jeg vet han kan og stort sett alltid gjør på trening. Så 2,5 år etter siste start i AK på B-prøve tok vi sjansen. Prøven i seg selv var enkel! Ikke noe vann, og små avstander. Vi var uheldig med ene kastet på dobbeltmarkeringa, og den måtte jeg dirigere inn, men ellers gjør han masse bra!! Han behandler viltet flott, noen veldig treige snuopperasjoner etter at viltet var plukket, og litt lyd i starten. Resultat 2 pr. Den følte jeg faktisk var fortjent. Ikke skulle vi hatt 1 pr med sutringa i starten, men alt i alt en god jobb. Mest sannynlig gir vi oss med B prøver nå, han har lyd og samme hvor god han er på mye, så kommer lyden til å få han kastet ut fra omtrent alt av prøver. Meeen, det føles mye bedre å gi seg etter prøven i Verdal, der han faktisk gjør en god jobb, enn forrige prøve i Surnadal for 2,5 år siden der han ødelegger vilt :-)

Cassie er LITE trent med tanke på jaktprøve, og det var kun de to siste ukene før prøven at jeg fikk med litt folk ut i terrenget som kunne kaste for oss. Hun er god teknisk, men jeg var litt bekymret for om miljøet med folk og skyttere kunne vippe henne av pinnen. Jeg vet hun har lyd når det kommer til vannarbeid, så jeg hadde overhode ingen forhåpninger om en lydløs prøve.. Men FOR en flink liten hund <3. Hun markerer helt fantastisk, både på land og på vann (og lydløs faktisk...), men når vi skulle vende bort fra vannet og bort til feltet kom det lyd gett.. Feltet gikk hun på en strålende måte! Mange gode ord fra dommer, men selvsagt ingen 1 pr med piping på transportetappen bort fra vann. En strålende 2 premie, og jeg var veldig stolt av den lille slasken min etter B-prøve starten!



"Morsan, jeg er klar, og skal gjøre så godt jeg kan"

I slutten av September gikk Vito fersksporprøve og fikk 8 poeng (av 10 mulige) og er dermed godkjent ettersøkshund. Håper virkelig at noen vil bruke oss etterhvert, jeg VET at Vito kan gjøre en fantastisk jobb der hvis han bare får mulighet til å innhente seg erfaringer.

Jeg har også meldt på Cassie på en bevegelig blodspor prøve, slik jeg forstod det måtte dette vente til ETTER elgjakta :-)

I Oktober arrangerte avd Trondheim og omegn sitt klubbmesterskap i jakt. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å starte med kun Vito, da jeg regnet med at jeg måtte dømme Blåbær (BK) og Jordbær (AK). Men det viste seg at jeg fikk mulighet til å starte med begge to, og bare dømme Jordbær. I Multe (EK) var det reelt vanskelige oppgaver, triple markeringer, lange dirigeringer med forstyrrende kast etc. Vito vant denne klassen med 79 poeng, noe løping ble det, men greit fornøyd med han. Cassie fikk faktisk hele 96 poeng i Blåbær, så da ble det to Klubbmestere i jakt i heimen. Flinke hunder!

Ellers må jeg jo også nevne at på andejakta i år har det gått betraktelig bedre enn i fjor. Jeg har skutt to ganger, og fått to ender. Veldig morsomt å se Vito når han er på "ordentlig jobb". Han behandler viltet strøken og med stor respetkt, og har en helt annen instilling til det enn de "lika" vi bruker på trening. Vi har også sendt han på ettersøk ett par ganger da vi har vært i tvil om det har vært treff, og for en hund sier jeg bare!! Går ut i svarte natta i lyset fra hodelykta og søker igjennom det han skal (og vel så det..) Første gangen jeg sendte han på søk gikk han helt ut av hånd... Det gikk vel 20 minutter før jeg fikk han på land igjen, fløyting og roping til tross... han var helt sikker på at det var and å hente, og etterhvert så vi bare et par lys fra øynene hans laaaangt ut på vannet.. Da var sivet gjennomsøkt og han tenkte vel å søke igjennom hele vannet.. PHU.. Men ved neste ettersøk en uke senere var han helt i hånd, brukte vinden fantastisk og viste hvorfor det er så viktig å ha med en god hund på jakt ved vann!! Jeg hører den ene dommerens ord fra WT i Danmark ennå: DEN hunden vil jeg ha med meg på jakt. en meget tøff hund som aldri kommer til å gi seg. Vitomin, ikke den beste prøvehunden, men den hunden vet jeg vil ofre alt på en praktisk jakt for å få viltet inn!



Vito og kompis Harley etter kveldens jobb. De er såå søte sammen.. rett før bildet ble tatt kyssa de litt rett over viltet, overhode ikke noe bytteforsvar hos noen, gode gutter!


Jeg kjente litt på at jeg faktisk var litt forsynt av hundetrening her i slutten av September.. men det varte ikke så lenge.. Men det er litt annen ro over det hele nå. Jeg kommer til å trene frem til snøen kommer, mest med Cassie, vi har noen øvelser jeg har lyst til å få så gode som mulig mens jeg ennå har ånden over meg.. Jeg hadde jo en plan om å bare tenke jakt fremover, men jeg klarer rett og slett ikke å legge bort Cassie.Hun bor ikke hos meg lenger, men hentes omtrent daglig for tur og trening... Hvis noen hadde sagt til meg for bare 7-8 månder siden at jeg kom til å bli "hekta" på henne, hadde jeg ledd rått.. Men det har jeg altså blitt. Hun har rett og slett potensiale til å bli en god brukshund hvis jeg gidder å trene, og hun har også fått mye mer guts i det siste, så jeg storkoser meg med å trene lydighet med en hund som for alt i verden vil gjøre rett, og som ikke har NOEN diller når det gjelder trening, hun er bare såå ukomplisert, lettlært og morsom å trene med..




Dette bildet tatt etter sporslutt av Elisabeth Løhre syns jeg er sååå fint. Vi avslutter rett og slett sesongoppdateringen med dette tror jeg :-)


Ett lite tilbakeblikk på året vi snart er ferdig med.

Da er det ikke lenge før vi skriver 2014, og ett nytt år med nye mulighet står foran oss.

Jeg må vel være så ærlig å si at 2013 sesongen ikke ble helt som jeg håpet/så for meg i fjor på denne tiden... Jeg trente forholdsvis mye jakt med Vito i løpet av vinter/vår, og i det store og hele går ting veldig så bra. Jeg føler også at han er mye mer samarbeidsvillig enn tidligere.. Alt av vilt ble også behandlet fint, og jeg trente ganske jevnt med dette. Det ble derfor en gigantisk nedtur for meg da han på siste fellestreninga før Fosen prøven går "helt berserk" og knuser opptil flere ender.. Jeg gikk litt i kjelleren etter denne treninga, mistet rett og slett lysten på å fortsette å trene jakt med han.. Litt voldsom reaksjon etter en dårlig trening, jeg vet det, men det føltes veldig uløselig der og da. Var liksom ingen rundt meg å spørre om råd/få hjelp av på slik adferd heller.  Det kan  også nevnes at det har vært en veldig tøff vår/sommer på privatfronten, med alvorlig sykdom i nær familie.. og når man pendler mellom intensiven på sykehuset og hundetrening i flere uker/måneder er det kanskje ikke så rart at nedturer blir større enn de vanligvis ville blitt..

Uansett ble jakttrening lagt helt på is i opptil flere måneder, vi trente spor og søk, men meldte oss litt ut av jaktmiljøet en periode.. Etter at ting stabiliserte seg litt  med tanke på sykdom, ble det igjen mer overskudd til organisert trening, og ikke bare tur/trening alene med de firbente, og jeg og Vito begynte så smått å være med på jakttreninger igjen.. I løpet av ettersommer/høst/ennå senere høst hadde vi noen riktig fine jakttreninger i godt selskap. Det er LENGE til, om noensinne at navnet hans står på en startliste med tanke på jaktprøve, men det var utrolig morsomt  å trene jakt med han igjen.

Vi har jo fått til noe i løpet av året da. Vito tok 3 1. premier på blodsporprøve på like mange forsøk, det ene sporet ble til og med belønnet med HP, noe jeg faktisk ikke hadde trodd at den mektige søksmaskina mi noensinne skulle få. Han får jobben gjort, ALLTID, men stort sett ikke i det tempoet som fører til lilla sløyfer :-) Men det ene sporet hans var helt strøkent, til og med jeg som er rimelig kritisk til egne hunders prestasjoner (det er bestandig ting som kan bli bedre liksom..) var gørr fornøyd. Nå mangler vi bare en gul sløyfe på utstilling, så blir han NVCH..  Også har vi jo ikke å forglemme vært på jakt sammen!! Jeg tok jegerprøven på forsommeren, og har hatt noen virkelig fine/spennende kvelder på andejakt. At det ikke har blitt and i fryseren skyldes ene og alene at jeg foreløbig er for dårlig til å skyte, neste sommer skal det trenes MASSE på skytebanen!




Jeg kommer høyst sannsynlig til å trene  mest bruks med Vito neste år, har veldig lyst til å starte Challenge med han, og vi har så smått begynte å trene runderingsmelding. Jeg vil bli veldig overrasket hvis dette ikke faller i smak hos den gule :-) Vi har også planer om å melde oss på NBF sitt bruksundkurs for første gang på..tja 13-14 år.. Skal gå med begge hundene, planen er å melde på kombinertgruppe brukslydighet/rundering. Vito skal få gå i skogen, og Cassie skal få gå på lydighetsbanen. Vel og merke hvis vi kommer på gruppe til den instruktøren jeg ønsker meg da. :-)

Har akkurat røngtet ryggen til Vito, og den så ikke helt pen ut.. En stor forkalkning i bekkenet, og en mellom skulderbladene. Ikke overraskende med tanke på sommerens (og tidligere) stunt.. Han får nå en runde med Cartrophen sprøyter, også kjører jeg rett og slett på.. Han får lære seg å leve med litt vondter han som mange andre, og enn så lenge ser han rimelig sprek ut. Jeg kommer selvsagt ikke til å trene han i senk, men så lenge han ser ut til å trives med ett aktivt liv, så trener vi tilnærmet normalt.

Så var det Cassie da.. Den lille, rare søte Tolleren.. med riktig så mange gode egenskaper, og noen ikke fullt så bra dessverre... Jeg har vært veldig usikker på om jeg skulle "satse" med henne som konkurransehund. Det er litt slitsomt å måtte passe på henne så hun ikke blir utsatt for folk/barn hun ikke takler, og jeg kjente veldig på om hun kanskje hadde det best som familiehund hos søstra mi, der hun naturlig nok ville blitt utsatt for mye mindre enn som min hund som er med overalt. Men så er det en hund med veldig mange gode kvaliteter, og som ikke kommer til å bli trent mer hvis ikke jeg tar den biten, da tenåringen som er medeier har mer enn nok med skole/lekser og hybelliv..

Jeg har som sagt liten erfaring med hunder som er redd barn/folk, og følte at jeg hadde behov for å få litt input på hvordan håndtere dette på best mulig måte. Vi tok kontakt med Ellinor Antonsen, som har lang erfaring med hund, og som i tillegg så Cassie sin MH, og hadde en meget fin kveld sammen med henne, der vi fikk luftet litt tanker rundt håndering, og ikke minst fikk vi  endel konkrete tips på hva vi kunne gjøre med Cassie fremover. Vi klarer ikke å være i forkant bestandig, men stort sett  så klarer vi nå å unngå at Cassie drar frem forsvaret sitt, vi tar rett og slett fra henne veldig mye ansvar, og jeg syns det ser veldig lovende ut. Skulle ikke forundre meg om hun etter neste løpetid og litt mer modning blir en riktig så trygg og fin hund, så lenge vi er klar over og tar litt hensyn til ting hun ikke takler. På treningssiden kan jeg egentlig ikke se noen begrensninger, bortsett fra at hun er veldig mjuk, og jeg kan bli i overkant "mye" for en sånn hund, vi har heller ikke generalisert noe særlig, ei heller sydd sammen program, så hvor god hun kan bli gjenstår å se, jeg har i alle fall nå bestemt meg for å gi Cassie en fair sjanse til å få vist det frem :-)

Og ikke minst.. jeg har ett VELDIG ukomplisert hundehold nå.. To hunder som stortrives sammen, og som er lydige og velfungerende å ha med seg overalt (så fremt man ikke blir overfalt av folk man ikke liker...) og som jeg kan sette bort både her og der hvis jeg skal bort..




Hun er forresten røngtet med A både foran og bak, alltid deilig når den delen er i orden!

I og med at jeg var såpass i tvil om jeg skulle fortsette å trene Cassie, viste jeg interesse for en planlagt parring som skjer nå i disse tider..  Så både mor og tiltenkt far på jaktprøven vår i Lånke, og likte disse hundene utrolig godt. Fantastiske labradorer som hadde alt av egenskaper i orden, og samtidig en flott ro. Veldig trivelige mennesker også,  jeg snakket en del med de under jaktprøvehelga vår. Kennelen heter Brown Hunt, og har tilhold i Danmark.
Jeg har meldt i fra at jeg velger å avstå fra valp nå til våren, men når den tid kommer at det skal en ny labrador i hus, er den kennelen veldig høyt opp på "ønskelista" mi i alle fall. Kennelen  vektlegger mentalitet på en måte som tiltalte meg veldig! Jeg vil ha en labrador som er sterk mentalt i tillegg til å ha alle sine jaktegenskaper i behold, og ut i fra det jeg klarte å bedømme har denne kennelen sterk fokus på begge deler :-)

Men enn så lenge blir det ingen lakrisvalp i heimen, jeg har ikke kapasitet til å trene mer enn to hunder, og når jeg velger å trene Cassie fremover må det bero med valp. Ikke at jeg ikke har lyst, det klør i fingra etter å faktisk få til dette med jakttrening, men av og til må sunn fornuft ta overhånd, og det føler jeg vel at den har gjort nå. Når den tid kommer er jeg helt sikker på at det fortsatt finnes flotte labradorvalper å få kjøpt!

Noen store mål for 2014 har jeg faktisk ikke.. Jeg storkoser meg med hundene på trening og tur, og har fått igjen lysten til å trene med tanke på konkurranser, men om jeg har NOK lyst, dvs orker å legge ned all den treninga som faktisk må til for å få gode konkurransehunder vet jeg ikke.. Akkurat nå føles det sånn, og jeg har allerede meldt meg på konkurransekurs med Cassie i Februar for å få litt påfyll. Jeg føler litt på  at jeg bor litt "kronglete" til, jeg har nok tidligere vært veldig bortskjemt med ett godt treningsmiljø rett rundt hjørnet, ikke at jeg har behov for masse folk rundt meg til enhver tid, men jeg savner å ha noen/en i nærmiljøet for de daglige treningene..  Ble nok litt bortskjemt som sagt de årene i Oslo :-) Men som jeg fikk høre: du har bosatt deg der frivillig.. og det stemmer jo forsåvidt.. hehe.. Så det er bare å skjerpe seg og oppsøke miljøer som finnes i litt mer bynære strøk!

Men enn så lenge koser vi oss med jul, selv om føret kunne vært betraktelig bedre er det bestandig en veldig hyggelig høytid!

MH Redrivals Vinx Eyewiper / Cassie.

Søndag skulle kennel Redrivals første kull gjennomføre MH beskrivelse. 6 av 7 hunder stilte.

Cassie har helt siden hun var liten valp hatt en sterk redsel for barn, og noen voksne. Hun har en i mine øyne en ganske stor sosial brist, men den har vært ganske grei å håndtere, for hun har ikke oppsøkt de hun har vært redd, bare bjeffet og trukket seg unna. Nå når hun gror seg til har hun vist ved noen anledninger at hun kanskje ikke er helt fremmed for å bruke tenna hvis hun anser det som nødvendig, selv om det ikke er ofte, og hun faktisk ikke har brukt tenna, ser man jo tendensene.

Litt spent på om vi fikk frem noe på testen, for hvis hun likte/følte seg trygg på testleder som skulle håndtere, så ville det trolig ikke komme frem noe i den settingen.

Men det gjorde det. Cassie lar seg ikke håndtere, trekker seg unna og rykker litt i leppa når testleder prøver å ta på henne, og da brytes fornuftig nok momentet.

Bortsett fra dette går hun en bra test. Hun ligger høyt på lek, greit på kamp, høyt på jaktlyst, litt for høyt på passiviteten.., lav terskel for å dra frem forsvar, høyt på mot, og med litt skarphet. Hun var vel den i kullet med høyest mot, men også den i kullet med høyest forsvar/aggresjon, og dette er faktisk ingen god kombinasjon... Hun tør nok å gjøre det hun ønsker å gjøre hvis situasjonen blir truende for henne.

For spesielt MH interesserte:

MH Cassie 13 okt 
1- kontakt 

1a  hilsing 2
1b samarbeide 4
1c  håndtering  1
2 Lek 
2a  Lekelyst 4
2b Griping 3
2c Drakamp 3
3 Jakt 
3a Forfølging 3 og  4
3b Griping 2 og 5
4 Aktivitet  4
5 Avstandslek 
5a Interesse 3
5b Truer/Aggresjon 3
5c Nysgjerrighet 2
5d Lekelyst 3
5e Samarbeide 3
6 Overraskelse 
6a Redsel 3
6b Trussel/aggresjon 2
6c Nysgjerrighet 3
6d Gjenstående redsel 2
6e Gjenstående interesse 3
7 Lydfølsomhet 
7a Redsel 1
7b Nysgjerrighet 4
7c Vedvarende redsel 1
7d Vedvarende interesse 3
8 Spøkelser 
8a Trussel/aggresjon 4
8b Kontroll 4
8c Redsel 1
8d Nysgjerrighet 2
8e Kontakt 4
9 Lek 2 
9a Lekelyst 4
9b Griping 3
10 skudd  1

Meeen, det er samme hunden som er med hjem etter testen, samme hva som kommer frem der. Jeg ER jo klar over hva slags hund jeg har, og vi skal jobbe litt fremover nå med å forsøke å få henne til å løse situasjoner på en annen måte enn å dra frem forsvar, spørs vel om vi må ut å få litt eksperthjelp så man selv også håndterer det riktig. Jeg har i alle fall veldig liten erfaring på hvordan håndtere akkurat dette, og vil gjerne gjøre det riktig, så Cassie ikke får løsninger/erfaringer med å gjøre ting man faktisk ikke KAN gjøre når man er hund!!

Veldig synd hun har denne bristen, for hun er en fantastisk hund på alle andre måter. Veldig morsom å trene med, god på søk, utrolig lydig i hverdagen (mye mer lydig enn det andre firbente medlemmet av familien...) og stort sett en helt hærlig hund.



Og her  ligger; Kan ikke håndteres Tolleren i armkroken og kroer seg, deilig sliten og like fin som før vi testet!

Ingen av de andre i kullet viste noen brister på det sosiale. Og fellesnevneren for hele kullet var veldig høy lekelyst, stor nysgjerrighet og veldig skuddfaste. Ellers var det jo noen forskjeller, men jeg mener oppdretter bør være rimelig greit fornøyd med hvordan gjengen fremsto i MH løypa :-)

Sommerferie, Fart test, privattimer og skadet hund..

Jada, vi skriver ikke mer enn September på kalenderen, så sååå sent ute er vel ikke denne bloggen..?

Første 2 ukene av ferien var vi på Sølen og trente masse, da først og fremst spor med begge og i tillegg lydighet med Cassie. Hun valgte forresten første dag av ferien til å begynne for fullt med sin første løpetid, men det gikk stort sett greit, hun ble hentet før stådagene satte inn, og sånn rent treningsmessig var det ikke noe problem. Vi kosa oss MASSE, var en flott gjeng der oppe så det ble både trening, fjellturer, multeturer og bålbrenning. Mat fikk jeg servert nesten hver dag også, var bare å levere kjøttet til Cathrine, også fikk jeg perfekt grillet kjøtt :-) Kunne hatt det verre ja!!


Vito, Cassie og Gill på Sølenberget.

Så ble Cassie hentet, og jeg og Vito satte kursen sørover. Første stopp var hos Line og Rikke, der vi rakk både turer og å være tilskuer på NM i bruks spor NBF, veldig trivelig. Vito og Rikke koser seg veldig sammen, og det gjør jeg og Line også, så en perfekt start på Sverige turen vår ble det.

Søndag satte vi kursen mot Sørmland hundeskole, jeg hadde leid meg inn på ett Torp på ett hestesenter, og når GPS viste at vi var fremme, sto vi litt fortapte ved et svært hus "midt i skogen" og lette etter nøkkel. Men innkvartert ble vi, og dagen etter kjørte vi hjem til Carina og Håkan for to fulle dager med test og trening for å få ett svar på om det overhode var noe vits i å fortsette å trene jakt med Vito.

Fart testen var meget interessant. Det er en slags funksjonsanalyse, men med enkelte momenter rettet spesielt mot retrievere, som problemløsning når man ikke får tak i dummy, søk over tid, apport av helt ukjent gjenstand + de vanlige momentene som håndterbarhet og kjelke. Man skjønner kanskje at man har en labrador litt utenom "skjema" når Håkan som har testet over 1000 hunder småbanner for at han ikke har med videokamera da han får se ting han aldri har sett før.... ;-) Vito har en ekstrem kamplyst, og det kommer tydelig frem i løpet av testen.. Han fillerister og knurrer ved apportering den fremmede apportgjenstanden når han får motstand (overhode IKKE ønsket), og han går i full kamphals når han ikke finner løsning på hvordan komme inn i "buret" for å få tak i dummy.. 20 minutter holder han på, men klarer å løse det selv omsider. Ved kjelken dro han frem så mye forsvar at jeg tørt fikk kommentar at jeg ikke behøvde noen schæfer.. Han overrasket meg litt der må jeg si, men håndterte det helt riktig. Avreagerte som ett knips helt på egenhånd når kjelken stoppet.
Gjennomgående i hele testen er at Vito viser ekstremt gode nerver, (noe jeg visstnok skulle være jævlig glad for at han hadde...), og at han pga kamplyst muligens ikke er den enkleste å trene. Han er ganske avmålt ved håndterbarhet, lar seg håndtere, men er helt nøytral. Ikke noe behov for å bli "venn" med den som tar han med i alle fall.

Resten av dagen ville Håkan trene litt med han. Veldig interessant for meg å se Vito sammen med en dominant mann, han er jo ikke direkte ydmyk, og jeg har fått små hint om at jeg må "trene/ha mer lederskap på han slik at han blir ydmyk", men jeg har føler vel egentlig at han er både lydig og har rimelig greit med regler å forholde seg til i hverdagen. Håkan leste han veldig greit. Vito jobber ikke for deg såfremt du ikke har noe å tilby han, rett og slett. Han forholdt seg overhode ikke til han før Håkan dro frem skinnet og lekte litt med han, først da kunne han tenke seg å samarbeide.

Neste dag skulle vi se på stresshåndtering, og jeg fikk noen tips/øvelser jeg skulle trene inn når han var rolig. Han skal sitte i front og ha blikk kontakt, og blir belønnet med pølse for å holde kontakt, og "korrigert" når han ser bort. Dette for å få han til å slippe omgivelser som stresser han opp. Fører fikk også en del pepper for å være utydelig og vag både i ris og ros.. "kremt.. kan jeg da IKKE forstå". Han får heller ikke lov til å avlere i full fart også være klar for ny jobb.. han skal avlevere og sitte i front til han har roet seg helt ned, først da kan vi tenke på jobbe videre. Vito responderte helt ypperlig på treningen, og kommentaren "Hvilken hund!!" varmet jo morshjertet da. Han roer seg fort, og viste egentlig ikke så mye stress.. Tror vel egentlig både Håkan og Carina lurte litt på om jeg hadde krisemaksimert våre problemer.. Men så, etter lunch kom viltet frem, og da sa Carina: NÅ skjønner jeg hva du snakker om.. Stresset gikk rett til værs, lyden kom, pesing etc.. Vi kjørte overhode ikke noe trøkk, kun enkeltmarkeringer med vilt, der vi så på håndtering (som selvsagt var helt strålende hele dagen) og det å snu når man har funnet.. Håkan kastet og hadde telefonkontakt med oss etter hver markering slik at vi fikk høre hva som skjedde (lange,skjulte markeringer der Vito var helt uten min oversikt)

Første markering gikk helt strålende, rett på, og tverrsnudde for å komme inn. Neste markering orienterer han seg etter funn, og tar en helt unødvendig omvei inn.. Tredje markering henter han, også går han rett forbi Håkan ( DET var lang omvei det) og løfter halen rett til værs mens han ser på Håkan.. Han tolker det litt sånn som; Takk for i går, nå er det JEG som har viltet.. Byttedominans kan man vel kanskje kalle det..?

Jeg hadde to helt fantastiske dager, med to veldige dyktige instruktører bare for meg. Vi hadde mye teori (veldig nyttig, jeg satt faktisk og rødmet innimellom, det HAR ikke bare vært lett for Vito heller underveis nei) og mye trening. Ingen direkte konklusjon truffet. Vito er overhode ingen enkel hund å trene, men en vanvittig jaktmaskin som kan gå hele dagen og som har fantastiske nerver og veldig gode egenskaper for det han genetisk er avlet for, men pga veldig høy kamplyst, litt liten samarbeidsvilje og stor selvstendighet kanskje ikke blir noen god prøvehund (men som de fleste jegere hadde vært storfornøyd med få med seg på praktisk jakt). De tok ikke fra meg håpet, men jeg forstod det sånn at det ikke var gitt at det gikk bra heller. Jeg ble veldig fornøyd når jeg fikk skryt for apportering og vårt forhold, det er ikke der problemene kommer. Når han har snudd og er på tur inn, er den delen helt i orden. Han er bare.. tja.. litt i overkant mye hund til å være en perfekt prøvehund.

Etter vår Sverige turne satte vi kursen mot Sølen igjen, for å nyte den siste uka der. Torsdag dro jeg og Heidi på fjelltur, og der klarte Mr Galskap å skade seg ganske så alvorlig. Jeg så fallet hans, og tenkte FAEN med det samme jeg så det. Vito sprang i vill fart over myra med Guinnes rett bak, og når farten er som høyest så ser han seg bak, og ser da ikke hullet rett foran seg.. Kræsj, bang og bråstopp mens ryggen så ut som ett trekkspill.. men man er jo ikke pinglete må vite, rundkast fullført og vill fart videre, nå med to schæfere etter seg (dette er trolig det kulest Vito vet.. få med seg andre hunder på løpefest, han først og de andre hakk i hel..) Alt skjedde veldig fort, og før vi rakk å stoppe de, var Vito "fanget" og deiset nok en gang stygt overende... Etter at kontrollen var gjennopprettet fortsatte vi å plukke multer, og hundene roet seg. På tur ned fra fjellet gikk Vito bak meg, men det gjør han veldig ofte, så jeg tenkte ikke mer på det.. Først etter at vi kom hjem, og Vito hadde fått roet seg helt ned så jeg konsekvensene.... Vito stokk stiv, halen hang rett ned, ryggen i en bue oppover, og høyre bakfot ute av drift.. Jeg har vel aldri sett han så smertepåvirket noensinne.. Han meldte seg helt ut, fjern i blikket og ville ikke ha kontakt med noen. Fikk dobbelt dose Metacan og hastetime hos vår reddende engel på Åkrestrømmen dagen etter. Jeg var rimelig bekymret når jeg dro, og når veterinæren (som vanligvis skravler ganske mye) ble helt stille og bare mumlet for seg selv ble jeg faktisk VELDIG bekymret... Hun holdt på med han 15 minutter, Vito lå rett ned som om han var dopet, reagerte ikke samme hva hun gjorde, helt passiv.. også sa hun heldigvis: Der, der fikk jeg virvelen på plass, ut og løp.. Og plutselig kunne han røre halen igjen, og løpe, om ikke greit, så noe som lignet på trav.. Etter 30 minutter til fikk jeg beskjed om at han var stygt skadet i ryggen, flere virvler + ribbein + bekken var berørt. 3 uker i ro/bånd med smertestillende, og så ny runde.

Vito ville bare sove de neste 14 dagene. I følge veterinær brukte han all sin energi på å håndtere smertene som nok var veldig, veldig store, han sier jo aldri ett pip, men den her runden så jeg faktisk på øynene hans at han hadde vondt, rett og slett. Etter 3 uker dro vi tilbake til Åkrestrømmen, jeg var bare forsiktig optimist, og det viste seg å stemme. Hun hadde forventet at han var mye bedre enn det han var, men etter en god runde med knekking, og en time massasje satte vi kursen hjem med beskjed om 3 uker til med Metacan og ikke noe løping/hopping. De første to dagene var han helt ferdig.. etter 1o minutter i bånd måtte jeg omtrent bære han til bilen, han virket bare så sliten og "dau".. Men den tredje dagen løsnet det.. på kvelden kom han med puta i munnen, glimt i øyet og en skikkelig knurr.. nå skulle vi leke. OH LYKKE!! Glimtet i øyet er tilbake :-)))) Etter 5 uker med en Vito som ikke har sett ut som han har hatt lyst til å leve var det helt hærlig å se det blikket igjen, det skal jeg love dere!!


Slik så han ut i flere uker.. sliten, trøtt og "dratt"

Neste uke skal jeg til Åkrestrømmen igjen, og får forhåpentligvis beskjed om at han er friskmeldt og kan brukes igjen. Jeg blir jo litt betenkt når en såpass ung hund skader seg igjen og igjen.. Fikk en melding her om dagen at Vito var så uheldig.. Ehh.. nei han er ikke det...han er faktisk jævlig heldig at han lever.. av alle gale stunt han har i terrenget, går 99 av 100 bra... , jeg har aldri noensinne hatt en hund som er så dårlig på risikovurdering, faktisk hans dårligste egenskap.. Men han er som han er, og jeg akter ikke å pakke han inn i bomull selv om jeg kommer til å bli ennå strengere på tulleløping.. Han skal få jobbe og løpe og rocke rundt (til en viss grad), også må en bare krysse fingra for at kroppen holder i mange, mange år ennå!!!

Om jeg satser jaktprøver er jeg veldig i tvil om... Jeg kommer til å trene med han fremover, både på grunn av å fortsatt være med i miljøet, og ikke minst for å lære ennå mer selv, også tar vi det derfra. Neste år er lenge unna føler jeg :-).


Meg og Vito på andejakt :-)

Tenkte å skrive noen ord om Cassie også, men nå har denne bloggen blitt alt for lang som den er, så hun får vente til neste blogg, når nå den kommer.. er vi heldige så skriver vi fortsatt 2013 :-)