Jaktkurs, stor valp og mindre valp...

Etter fadesen med vilt på Sunnmøre har vi holdt oss til dummyer i mange uker. Jobbet med spontanitet  inn etter tips fra Jonny. Syns jeg ser tegn til bedring, må jo teste litt innimellom selv om jeg skal fortsette å jobbe han helt inn utover høsten :-)

Forrige helg arrangerte avdelingen vår jaktprøve, og jeg må si det var litt sårt å gå inn som hjelper på heltid, man vil jo så gjerne starte.. Men jeg er overbevist om at valget om å vente er lurt, og når ting ble som de ble, er det jo morsomt å gå som hjelper og få sett alle hundene som starter. Treningskompis Ellen og Kiska smelte til med en 1 pr lørdag - HURRA! På søndag gikk de også en fantastisk prøve, med da var Kiska rimelig heit i toppen, og peip fra seg en 1 premie desverre.

Mandag og tirsdag var det jaktkurs med Anita Norrblom, dommer og oppdretter av jaktlabrador. Jeg er så heldig å få bli med når den Nordiske tollergjengen trommer sammen til kurs, så da var Vito og 6 tollere som var med.

Mitt hovedønske for kurset var å få noen med erfaring til å se på vilthåndteringen til Vito. Vi hadde godt med vilt etter helgens prøver, + noen fuglearter som ikke er med på prøver i Norge. Jeg fortalte Anita litt om hvordan jeg hadde opplevd Vito på vilt, også det at han kan finne på å gå fra en fugl for å sjekke opp de andre. Vi startet med en dobbeltmarkering der vi la opp en "felle" for Vito. Liten, svart fugl kastet som siste markering, og fristende monsterkanin som første med vinden i riktig retning, dvs når Vito gikk til sist kastet fikk han kaninen i nesa. Og joda, man går jo i fella må vite, i alle fall når man ikke vet at det er utlagt felle og nøye planlagt hva som skal gjøres når så skjer.... :-) Eneste han ikke gjorde var å forlate den sorte, lille fuglen.. Han tok den med seg og beinet over til kaninen.. og jeg brølte som jeg hadde styggen i hælene og løp ut til den gule.. Sikkert rimelig publikumsvennlig, men samma det.. Vito lettere sjokkert over at mor kom løpende, og absolutt ikke så fornøyd ut... Ombestemte seg sånn helt plutselig og fant det tryggest å komme hjem med den sorte lille fuglen.. når det først virket som det var så mye om å gjøre.. Og se da snudde mor om humøret og ble blid som en lerke, og belønningen var å få hente den deilige, store kaninen, som han riktignok la ned 4 meter fra meg, men som ikke hverken ble spist eller ødelagt, etter påminnelse kom den inn i riktig så fin stand.

Så la Anita ut ett feltsøk med 5 forskjellig vilt, alle godt merket og Anita sto ute i feltet, klar til å gi beskjed så snart den gule så mye som tenkte på å forlate vilt. Etter ett forykende felt med 4 vilt inn på rekordtid så fant Vito en litt pjuskete due som han egentlig syntes bare kunne ligge der.. Mor sint som en fele ut i feltet, men rakk kun ett halv brøl og tre skritt før Vito bråsnudde, hentet dua og beina inn.. Hmm.. læring på gang ja!

Før feltet snakket vi litt om Vito som type. Anita oppfattet han som ganske så hard, med ekstrem jaktlyst og veldig selvstendig. Ingen nybegynner hund i jakt, men en fantastisk god hund i følge Anita. Var egentlig veldig deilig for meg å få en bekreftelse på deg jeg har følt endel på. Vito ER ingen enkel hund å trene, og i alle fall for meg som ikke har allverdens erfaring med jakttrening. Jeg fikk tips om å være veldig streng og på han hvis han så mye som tenkte på å forlate vilt, men NÅR han kom hjem, skulle jeg gjøre meg litt "liten", dvs snu meg litt bort og overhode ikke vise interesse for viltet. Vito har meget stor byttedominans, så det for han å levere vilt til meg er faktisk en stor gest. Og FOR en forandring bare med de små justeringene!! Er det mulig liksom?? Etter andre apporteringen kom han inn med ørene brettet bakover fra 10 meters avstand, og virkelig trykka viltet i hånda på meg.. Ingen som stirra på han, dvs truet med å ta fra han viltet, men viste litt underdanighet ved å se bort... Og se da ble det en helt annen sak å gi i fra seg... Og sånn var han faktisk hele kurset.. Fantastiske apporteringer av alt av vilt, og det ble hentet MYE. Og som Anita sa: Din hund har overhode ikke noe viltproblem, han henter og behandler alt vilt fint, og har veldig fine apporteringer.

Vito gikk i "fella" med å velge bort vilt en gang til i løpet av kurset, men i og med at jeg nå var våken kom han ca 2 meter i fra før korreksen var ett faktum, og han snudde på femøringen, plukket og kom inn.. Tror jeg fikk fortalt han at dette ikke er akseptert oppførsel. Vi er ikke i mål, men nå vet jeg litt mer hva og hvordan jeg skal gjøre hvis det tuller seg til igjen, noe jeg faktisk ikke tror det gjør! Det handler om erfaring, dvs liten erfaring med vilt, til tross for at jeg føler at vi har trent endel med vilt. Ved nye arter skulle jeg la Vito lukte på det før det ble lagt ut, slik at han kjente igjen arten når han kom ut. Forlater han skal jeg virkelig vise misnøye, og når jeg har fått respons skal jeg løpe ut og gjøre viltet han forlot kjempemorsomt med jaktlek.

Han markerte helt rævva dårlig på kurset, og linjene hans var heller ikke noe å skryte av, men vi fikk hjelp og svar på det vi ønsket, og det var viltet. Så får vi gå litt tilbake i treninga og hjernevaske litt på linjetag fremover, har kjørt MYE blindt i sommer for å lære meg å handle han, og det bærer linjene hans preg av nå. Men vi har en treningsplan fremover, går på med fornyet iver nå!

Lille Pato er ikke fullt så liten lenger, har vel rukket å bli snart 5 mnd, en langbeint alldeles bedårende valp som nå er i full tannfelling, og ergo litt mer "redd" ting enn han har vært. Ingen store greier, men litt boffing og busting blir det. Konsentrasjonen hans er også litt dårligere om dagen, så vi gjør ikke allverdens greier på treningsfronten, han får lov til å være valp rett og slett!

Og nå er det kun dager igjen før lille Cassie, dvs Redrivals Vinx Eyewiper ankommer Hølonda. Etter å ha hørt mest på Elisabeth og endel på magefølelsen er jeg rimelig sikker på at vi får en flott valp!!

Ganske så søt den lille prinsessa vår!

Cassie i tet, ingen planer om å miste skatten sin nei :)

6 uker og øver på å stå pent på bordet.

Hele gjengen på gårdsbesøk, veldig trygge, livlige valper.

Ganske så stolt, haleføringen sier vel det meste!

Vi gleder oss MASSE, både jeg og Mona til å bli kjent med Cassie. Elisabeth har gjort en fantastisk jobb med de, så nå er det bare for oss å forvalte dette videre!