Konkuranselysten våkner til liv...

Før i verden, når jeg var "ung", syns jeg det var ekstremt morsomt å konkurrere med hund. ALL min tid gikk med til å trene opp mot konkurranser, da først og fremst bruks, men også lydighet, og jeg fikk forholdsvis gode resultater på hundene mine.. Flatten Dino var til start på Nordisk 2 ganger, og konkurerte også i elite lydighet og sporhundprøver i RIK... Danzy var Norsk lydighetschampion og starte endel sporhundkonkurranser i RIK... Ifrah var også godt på vei oppover i klassene i lydighet før hun ble syk..

Også fikk jeg Vito, kanskje den beste hunden jeg noensinne har hatt i mitt eie, og han skulle bli jakthund. Jeg så jo at han hadde ekstremt gode forutsetninger for lydighet og bruks, men han skulle bli jakthund.. Og ting tok tid, Vito var og er ingen enkel hund å trene opp mot jaktprøver på grunn av sin ekstreme jaktlyst, selvstendighet og ikke minst endel feillæring fra en fersking de første 1,5-2 åra..  Vito har i hele sitt liv startet 5 jaktprøver... 2 ganger i BK og 3 ganger i AK, også var han med på Mesterskapshelga i fjor. That's it liksom...  Jeg har egentlig ikke savnet det å konkurrere heller, storkoser meg i hverdagen med en maskin av en hund som jeg kan ha med overalt helt uten styr, har faktisk trent mer fysisk enn mentalt siste året..

Men nå skjer det noe i hodet på den tobente.. Jeg har LYST til så mye.. Jeg har lyst til å trene masse, jeg har lyst til å starte, jeg har lyst til å være med igjen!!




 

 

For å være helt ærlig lurer jeg jo på hvor langt jeg kommer innen jakten med Vito... Han har kapasitet utav en annen verden, men om JEG noensinne får vist frem dette er jeg litt tvilende til... Også begynte tankene å melde seg.. Kanskje vi skal begynne å trene mot NBF?? Nå har Vito aldri noensinne trent seriøst lydighet, kun for lek og morro. Og selv om han har meget gode øvelser, er det LANGT igjen med tanke på generalisering før vi kan gå inn på en lydighetsbane og gjøre en god figur...

 

Men de seneste ukene har vi trent jevnt og trutt, egentlig mest med Cassie, men så får jeg så dårlig samvittighet overfor Vito som ikke får trene, så da har han fått like mye trening som henne.. Og joda, han går lydighet som det lukter svidd av!! Så lenge belønningen kommer jevnt og trutt, og vi ikke har noe som forstyrrer :-))).

 

 



 

 

Hold fast! Begge to ganske så flinke om jeg skal si det selv :-))

 

 

Cassie fikk sitt første spor av året i dag, og jeg ser det samme i år som jeg så i fjor høst.. Den hunden har ett naturlig anlegg for spor... Lav nese, flott arbeid ved sportap og passe intensitet! Jeg har jobbet ganske jevnt med henne på lydighet siste ukene, og ser stor fremgang. Har savnet litt at hun "byr frem" mer, men jeg tror rett og slett at jeg skal gi henne litt tid. Hun er 9 måneder, er rett foran sin første løptetid, og erfaringsmessig øker hunden ganske mye i intensitet mellom 1 og 2 år, så jeg er ganske så overbevist om at hun kommer, jeg må bare gi henne litt tid!! Hun er veldig lettlært, har veldig god lek og er utrolig lite berørt av det som skjer rundt henne, det være seg andre hunder, bråk etc.. En ganske så morsom hund som jeg etterhvert begynner å bli utrolig facinert av. Det bor MYE mer i henne enn det som tilsynelatende vises frem ved første øyekast, hun er helt ukomplisert å ha med seg overalt, og veldig førbar, i motsetning til den andre hunden i husholdningen..hehe

 

 

Så da blir spørsmålet..: Skal jeg satse for fullt innen bruks med Cassie, og fortsette med planen jeg har hatt med Vito? Dvs jakttrening og prøver, og å få han godkjent som ettersøkshund.. Eller skal jeg satse bruks med begge to? OG legge planen om ettersøkshund på hylla.. Hmmm... akkurat nå, mens barmarken tyter frem har jeg jo en overlegen tro på at jeg skal orke å trene begge to i alt, men jeg er jo ikke 8 år og tror på julenissen lenger, så jeg bør ta ett valg..

 

 

 

 

Spor?? Nei vi får vente til våren :-)

 

 

Jeg TROR jeg har klart å komme til en konklusjon.. Vito fortsetter å jobbe med jakten, han skal få trene MYE mer lydighet enn før, jeg har ett lite håp om at det kan bedre samarbeidet vårt innen jakten, også skal han forhåpentligvis bli godkjent ettersøkshund i løpet av året.

 

Cassie skal trene mot NBF i år, dvs mye spor og lydighet, også kommer hun til å bli trent litt med tanke på jakt også, men ikke så veldig mye i år, kun det grunnleggende, hun skal få være pausefyll på jakttreningen i år, dvs være ute å gjøre ingen ting på fellestreningen, også drypper det inn ganske mye trening i løpet av uken på våre turer i skog og mark.. Akkurat nå er det stoppsignalet vi terper på når vi er ute på tur.. Jeg klarer jo aldri å gå en tur på egen hånd uten å legge inn momenter av trening i løpet av turen, og det fungerer faktisk veldig bra selv om det er med to isteden for en heldigvis.

 

 

En litt forvirrende blogg med mye tanker, men jeg syns jo egentlig det er litt trist at jeg sitter på DEN kanonhunden, og liksom aldri får "vist" han frem. Ikke at det betyr alt, men det hadde jo vært morsomt osv.. hehe.

 

 

En annen greie som ikke er fullt så morsomt er at det nok engang ser ut til å være noe galt med kroppen til Vito.. :-( Har egentlig sett det en stund, men han skjuler smerte ekstremt godt, så det tar litt tid før det går inn hos meg også... Men den siste måneden ( i alle fall) har han ikke ville løpe på tur... Han løper de første 5 minuttene, også legger han seg bak meg og går der resten av turen. Det i seg selv burde få det til å ringe en rød bjelle i hodet til alle som kjenner han. Og innimellom ser han litt halt ut, men ikke konkret halt, men stiv. I går når vi var ute og jogget så vi det helt klart.. Det er ett eller annet som plager han. Var faktisk søstra mi som kommenterte det "rødmer".. Han stikker/avlaster høyre frem (tror jeg), og har egentlig gjort det ganske lenge. På trening ser man jo aldri slike signaler på Vito, for da er han høy på adrenalin og merker ikke smerte, det er på hverdagsturene han har vist det en god stund nå at han har vondt :-(. Det var venstre skulder han knuste i ung alder, men det KAN jo være den han har vondt i også, ikke helt lett å se all den tid han ikke her halt, bare tydelig stakkato i gangen.. Får ta turen til vår kiropraktor i Åkrestrømmen litt før planlagt og se hva hun finner. For at hun finner noe er jeg desverre ikke i tvil om!

 

 

 

Vitogutten min, verdens beste uansett resultater!!!