Jeg er delvis på beina igjen, og selv om jeg føler at det er to skritt frem og ett tilbake stort sett hele tiden, er jeg fullt kapabel til å trene jakt hvis vi ikke må gå alt for langt. Og vi har trent ganske mye siste 3-4 ukene. Det jeg ser, og som jeg må tenke litt på er at Vito går seg ganske mye opp i intensitet hvis jeg trener mye, han var utrolig rolig og sanset i starten etter det lange oppholdet, men har gått seg voldsomt opp etterhvert som jakttrenings øktene ble hyppige... MEN, jeg syns han har hatt en voldsom modning i sommer, og lært seg (som jeg også måtte ha lært meg) tålmodighet... Mye enklere å gå sakte fot med, og du verden som det har løsnet med markeringene hans!!
I slutten av juli reiste jeg sammen med resten av damene i nærmeste familie en lang weekend til Island. Og FOR ett facinerende land! Hit skal jeg tilbake, og da er det øverst på ønskelista og få en rundtur i landet. Skriver ikke så veldig mye om turen, men setter inn noen bilder for å vise litt av det fantastiske landet!.
Rett før vi skal bade i den blå lagune... Veldig deilig!!
Gullfoss, ett mektig vannfall.
Tydelig ett landskap i bevegelse...
Utsikt fra Tingen, tenk å trent jakt her da folkens!!
Mye å se, masse interessant historie, mye billig og fint sportsutstyr å shoppe, absolutt ett land å anbefale!
Og akkurat nå holder jeg på å gå i lufta av irritasjon... Midstillinga som skjer automatisk når jeg setter inn bilder, lar seg visst ikke fjerne i dag.. så derfor kommer resten av teksten midstilt.. Makan altså, grr!!!
Se der ja, pulsen nedi normalt igjen, var kun ett dobbelklikk unna løsningen gitt... Hmmm... tålmodighet ja, men visst ikke med datatrøbbel..hehe
Ellen og Kiska har kommet med for fullt på jaktlaget, og den siste tiden har de vært med på treningene. Vi har takket være Elisabeth hatt ett par treninger med vilt, morsomt å se progresjon på den lille lakrisen! Vito er stort sett ganske spontan på vilt, hender han står litt ved kråke og due, men det kommer stort sett inn rimelig kjapt.
UT!!
Se der ja, kanin på tur hjem..
Værsågod Muttern..
Jeg har den siste tiden gjort ting litt vanskeligere for Vito på trening, bl.a ved å omtrent gå helt bort i fra å sende han i sporgaten. Går ofte lange buer før jeg sender han, og jeg ser at dette tar bort litt av den vanvittige farten han har hatt. Men samtidig føler jeg at jeg har kommet ett skritt lengre med tanke på linjetag.
På en trening la jeg ut en ganske lang dirigering, også kastet jeg to ganske lange markeringer på hver side. Vito var helt og fullt ut bestemt på å hente markeringen, tror jeg stoppet han 6-7 ganger... Ikke stoppet han hver gang jeg ropte heller... men beina ut i bushen for å hente markering.. ene gangen jeg gikk (åh som jeg savner å kunne løpe etter han...) hadde han gjemt seg bak ett tre med markeringsdummy i kjeften.. Den ble rimelig kjapt fjernet fra labrador kjeften, også gikk vi tilbake til utgangspunktet. Litt usikker på om det er lurt å presse han slik som jeg gjorde den kvelden, men jeg tror vi kom i mål... Og samme hvor mange ganger jeg bryter han, går han ut like hærlig hver gang.. så så veldig dempet blir han IKKE av å blir feilet ut... Dagen etter lagde jeg omtrent samme opplegget for han, bare annet område, og etter å ha blitt brutt en gang på markeringen, gikk han som en kule.. så det kan jo virke som han tok læring.
Ellers har vi trent utgang i vann, og på å IKKE riste seg, kan virke som begge deler er gått inn i skallen hans.. Han har i alle fall ikke ristet seg etter tre slike antiriste runder :-)
I dag har jeg vært i Resdalen for å titte etter Multer, for takket være Ingvild som har hytte der, kan vi komme igjennom bommen og omtrent kjøre ut i multeterrenget. Vito skulle være med og løpe løs på myrene og kose seg, men det ble jaggu brått slutt på det gitt... Min fredsommelige labrador ble byttet ut med en lemmen dreper av rang.. og ikke bare drepte han fort og brutalt, han knasket i seg byttet fort som f.. også.. Jeg rakk rett og slett ikke å komme meg bort til han og få tatt i fra han dritten, for bare jeg nærmet meg svelget han hele dyret helt... Så han måtte finne seg i å gå i bånd i dag, så får jeg ta den runden når jeg kan følga han opp bedre, dvs gi han TYDELIG beskjed om at lemmen dreping IKKE står på lista av ting en labrador bør gjøre på fjellet...
Avslutter denne bloggen med ett bilde av Vito på en veldig koselig fisketur jeg, Ellen og Elisabeth hadde sist fredag... som dere sikkert skjønner er Vito en litt bortskjemt fyr som mor bærer med teppe til når han skal ligge noen timer bundet i terrenget... Han lå omtrent ikke på teppet overhode de timene vi var ute, så det kan hende det blir slutt på slik ekstraservice...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar