lørdag 20. april 2013

Konkuranselysten våkner til liv...

Før i verden, når jeg var "ung", syns jeg det var ekstremt morsomt å konkurrere med hund. ALL min tid gikk med til å trene opp mot konkurranser, da først og fremst bruks, men også lydighet, og jeg fikk forholdsvis gode resultater på hundene mine.. Flatten Dino var til start på Nordisk 2 ganger, og konkurerte også i elite lydighet og sporhundprøver i RIK... Danzy var Norsk lydighetschampion og starte endel sporhundkonkurranser i RIK... Ifrah var også godt på vei oppover i klassene i lydighet før hun ble syk..

Også fikk jeg Vito, kanskje den beste hunden jeg noensinne har hatt i mitt eie, og han skulle bli jakthund. Jeg så jo at han hadde ekstremt gode forutsetninger for lydighet og bruks, men han skulle bli jakthund.. Og ting tok tid, Vito var og er ingen enkel hund å trene opp mot jaktprøver på grunn av sin ekstreme jaktlyst, selvstendighet og ikke minst endel feillæring fra en fersking de første 1,5-2 åra..  Vito har i hele sitt liv startet 5 jaktprøver... 2 ganger i BK og 3 ganger i AK, også var han med på Mesterskapshelga i fjor. That's it liksom...  Jeg har egentlig ikke savnet det å konkurrere heller, storkoser meg i hverdagen med en maskin av en hund som jeg kan ha med overalt helt uten styr, har faktisk trent mer fysisk enn mentalt siste året..

Men nå skjer det noe i hodet på den tobente.. Jeg har LYST til så mye.. Jeg har lyst til å trene masse, jeg har lyst til å starte, jeg har lyst til å være med igjen!!



 
 
For å være helt ærlig lurer jeg jo på hvor langt jeg kommer innen jakten med Vito... Han har kapasitet utav en annen verden, men om JEG noensinne får vist frem dette er jeg litt tvilende til... Også begynte tankene å melde seg.. Kanskje vi skal begynne å trene mot NBF?? Nå har Vito aldri noensinne trent seriøst lydighet, kun for lek og morro. Og selv om han har meget gode øvelser, er det LANGT igjen med tanke på generalisering før vi kan gå inn på en lydighetsbane og gjøre en god figur...
 
Men de seneste ukene har vi trent jevnt og trutt, egentlig mest med Cassie, men så får jeg så dårlig samvittighet overfor Vito som ikke får trene, så da har han fått like mye trening som henne.. Og joda, han går lydighet som det lukter svidd av!! Så lenge belønningen kommer jevnt og trutt, og vi ikke har noe som forstyrrer :-))).
 
 

 
 
Hold fast! Begge to ganske så flinke om jeg skal si det selv :-))
 
 
Cassie fikk sitt første spor av året i dag, og jeg ser det samme i år som jeg så i fjor høst.. Den hunden har ett naturlig anlegg for spor... Lav nese, flott arbeid ved sportap og passe intensitet! Jeg har jobbet ganske jevnt med henne på lydighet siste ukene, og ser stor fremgang. Har savnet litt at hun "byr frem" mer, men jeg tror rett og slett at jeg skal gi henne litt tid. Hun er 9 måneder, er rett foran sin første løptetid, og erfaringsmessig øker hunden ganske mye i intensitet mellom 1 og 2 år, så jeg er ganske så overbevist om at hun kommer, jeg må bare gi henne litt tid!! Hun er veldig lettlært, har veldig god lek og er utrolig lite berørt av det som skjer rundt henne, det være seg andre hunder, bråk etc.. En ganske så morsom hund som jeg etterhvert begynner å bli utrolig facinert av. Det bor MYE mer i henne enn det som tilsynelatende vises frem ved første øyekast, hun er helt ukomplisert å ha med seg overalt, og veldig førbar, i motsetning til den andre hunden i husholdningen..hehe
 
 
Så da blir spørsmålet..: Skal jeg satse for fullt innen bruks med Cassie, og fortsette med planen jeg har hatt med Vito? Dvs jakttrening og prøver, og å få han godkjent som ettersøkshund.. Eller skal jeg satse bruks med begge to? OG legge planen om ettersøkshund på hylla.. Hmmm... akkurat nå, mens barmarken tyter frem har jeg jo en overlegen tro på at jeg skal orke å trene begge to i alt, men jeg er jo ikke 8 år og tror på julenissen lenger, så jeg bør ta ett valg..
 
 
 
 
Spor?? Nei vi får vente til våren :-)
 
 
Jeg TROR jeg har klart å komme til en konklusjon.. Vito fortsetter å jobbe med jakten, han skal få trene MYE mer lydighet enn før, jeg har ett lite håp om at det kan bedre samarbeidet vårt innen jakten, også skal han forhåpentligvis bli godkjent ettersøkshund i løpet av året.
 
Cassie skal trene mot NBF i år, dvs mye spor og lydighet, også kommer hun til å bli trent litt med tanke på jakt også, men ikke så veldig mye i år, kun det grunnleggende, hun skal få være pausefyll på jakttreningen i år, dvs være ute å gjøre ingen ting på fellestreningen, også drypper det inn ganske mye trening i løpet av uken på våre turer i skog og mark.. Akkurat nå er det stoppsignalet vi terper på når vi er ute på tur.. Jeg klarer jo aldri å gå en tur på egen hånd uten å legge inn momenter av trening i løpet av turen, og det fungerer faktisk veldig bra selv om det er med to isteden for en heldigvis.
 
 
En litt forvirrende blogg med mye tanker, men jeg syns jo egentlig det er litt trist at jeg sitter på DEN kanonhunden, og liksom aldri får "vist" han frem. Ikke at det betyr alt, men det hadde jo vært morsomt osv.. hehe.
 
 
En annen greie som ikke er fullt så morsomt er at det nok engang ser ut til å være noe galt med kroppen til Vito.. :-( Har egentlig sett det en stund, men han skjuler smerte ekstremt godt, så det tar litt tid før det går inn hos meg også... Men den siste måneden ( i alle fall) har han ikke ville løpe på tur... Han løper de første 5 minuttene, også legger han seg bak meg og går der resten av turen. Det i seg selv burde få det til å ringe en rød bjelle i hodet til alle som kjenner han. Og innimellom ser han litt halt ut, men ikke konkret halt, men stiv. I går når vi var ute og jogget så vi det helt klart.. Det er ett eller annet som plager han. Var faktisk søstra mi som kommenterte det "rødmer".. Han stikker/avlaster høyre frem (tror jeg), og har egentlig gjort det ganske lenge. På trening ser man jo aldri slike signaler på Vito, for da er han høy på adrenalin og merker ikke smerte, det er på hverdagsturene han har vist det en god stund nå at han har vondt :-(. Det var venstre skulder han knuste i ung alder, men det KAN jo være den han har vondt i også, ikke helt lett å se all den tid han ikke her halt, bare tydelig stakkato i gangen.. Får ta turen til vår kiropraktor i Åkrestrømmen litt før planlagt og se hva hun finner. For at hun finner noe er jeg desverre ikke i tvil om!
 
 
 
Vitogutten min, verdens beste uansett resultater!!!

5 kommentarer:

  1. Greit med noen refleksjoner av og til ;) glad du ikke kutter ut jakten og jakt treningen Irene. Alle jaktlabbene er forskjellige og du har fått noe å bite i samtidig som du er ganske ny i gamet. Det er forklaringen til at toppresultatene ikke har trillet in. MEN de kommer Irene!!

    Lykke til med begge to!

    SvarSlett
  2. Mmmm, han er en bra hund, en utfordring, ja uten tvil, og kanskje ingen førstegangs hund i jakta! Og jeg er helt overbevist om at du ville fått han til en vanvittig god NBF-brukshund - og det er jo litt vemodig å tenke på!! Håper kroppen hans holder nå, så blir han brukshund den dagen det kommer en ny liten labbe i hus :-)))

    SvarSlett
  3. Først må jeg si det var utrolig artig å lese din "hunde/start historie". Ikke visste jeg at du har startet bla Nordisk! KULT! :D

    SÅ må jeg spørre... Hvis Vito har gode forutsetninger for lydighet og bruks, men ikke er noen enkel hund å trene til jakt.. Hvorfor ikke trene LP?? Hvorfor gjøre det vanskeligere for seg selv enn det det behøver å være?
    Er det fordi DU syntes dette er det artigste? Nei, det kan jo ikke være det heller... for du skal jo trene NBF med Cassie.
    Hmmmm... hvorfor ikke bytte? Cassie til jakt og Vito til LP/NBF? Jeg bare spør fordi jeg er nyskjerrig.
    Jeg regner med at mye av det dere sliter med innen jakten faktisk kan snus til å bli positivt i LP/ Bruks sammenheng?!?

    Nei slike spm er sannelig ikke enkle.

    Jeg går selv med konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke trener mer jakt med Ember... men det er jo så KJEDELIG!!! :P Jeg vil leke, herje og ta helt av når hunden min er dyktig. Syntes det er kjempevanskelig å være rolig og "legge bånd" på megselv. Men NÅ.. Nå når jeg er gravid og ikke har like lett for aktivitet har det vært veldig greit! :P

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja du sier noe.. Jeg TROR hovedgrunnen til at jeg fortsetter med jakta er at jeg har lagt ned så sinnsykt mye jobb på han innen det, og har utrolig lyst til å få han til, også syns jeg det er så kult å se en jaktavlet retriever jobbe med det den er avlet for gjennom generasjoner, rett og slett facinerende.

      En annen ting er at Vito nå er passert 4 år, aldri blitt trent seriøst i lydighet og sånn realistisk sett i alle fall er 6 før vi er i øverste klasse..

      Men ja, skal love deg at tanken om å "bytte karriere" stadig har forstyrret hjernecellene min :-)

      Slett
  4. Ja disse argumentene både kjøper- og forstår jeg godt!
    Det er noe med det at "den som gir seg er en dritt" ;)
    Men husk nå for all del at hvis det plutselig begynner å koste mer enn det smaker... ja da er det ikke for sent å snu! :D

    SvarSlett