Sluta tjata....

Nå har jeg endelig tatt skikkelig tak i fot gåingen vår, som jeg ikke har vært noe særlig fornøyd med over lang tid faktisk... Måtte skikkelig i tenkeboksen på hvordan gripe ann treningen. Jeg har en periode i vinter vært betraktelig strengere/hardere med han når det gjelder krav til fotgåing, og ser at jeg faktisk har klart å påføre hunden min litt stress og "skrekk og gru" lyd.. Vito er jo ikke en hund som ser ut som han bryr seg om litt harde korrekser, men at det påvirker han ser jeg jo nå at det har gjort..

                                               Sånn ja, sånn skal vi gå fot fremover!


Etter noen runder i tenke boksen kom jeg frem til følgende: Jeg må slutte å ta i han, både med hender og line, og han må på en eller annen måte finne ut selv hvordan han skal gå for å få lov til å hente dummyer, litt shaping kan man vel kalle det.. og mor skulle holde seg taus, rolig og bestemt hele treningen igjennom.. Planen var å legge ut endel områder, også gå fot rundt på jordet. Gikk han for langt frem skulle jeg bare snu, var litt usikker på om jeg skulle si nei med lav, dyp stemme før jeg snudde, men fant ut at jeg fikk prøve meg litt frem. Første treninga sa jeg ingen ting overhode, bare hentet dummyer og dreit i hunden.. Han løp rundt og tisset og snuste til jeg hadde lagt ut første området, og kom av seg selv inn og fant fot posisjonen og der ble han resten av treninga.. Hmmm.. hva skjedde nå da?? Rolig og sanset hund, helt uten stress, tror jeg snudde to ganger i løpet av denne treninga, men da pga at han snuste ene gangen, og gikk på feil side andre gangen.. Det var helt surrealistisk å gå med så rolig hund, og hva var egentlig den store forskjellen? Jo.. MEG... Ingen kommandering, ingen strenge FOT kommando i starten og ingen masing..  Så jo, Vito er faktisk ganske følsom for min stemning, han viser det bare på en litt annen måte enn de litt mykere hundene.

Neste trening (dagen etter, var da rimelig gira på min "nye" filosofi må vite, gjorde jeg likedan, + at jeg kastet ett par markeringer med skudd før vi startet å gå. Da økte temperaturen i hodet på den gule, og det ble mye mer gåing enn henting, men vi fikk det til!! Kjempefornøyd med denne økta også.

Så kom helga, og det skulle være med en hund til på treninga. Utforingen var om jeg klarte å gjøre likedan når vi var flere som jeg gjorde når vi var alene... Treningskompis Ellen ble forbredt på at det kanskje ble litt snuing når vi gikk sammen, slik at hun var forbredt hvis jeg og Vito plutselig gikk motsatt vei :-)  Og nok en suksess trening. For en gangs skyld hadde jeg den mest balanserte hunden på trening, og det var utrolig gøy å se at vi er på rett vei! Ikke at Vito for alltid kommer til å gå rolig og balansert fot, vi er ikke helt der, og han er en heit hund, men det er veldig deilig å ha noen verktøy å ta frem når det koker.. Og heretter skal det kun koke i hodet til Vito, ikke mitt!!  Jeg har jo ikke vært hverken brutal eller sint på han tidligere heller, men har kjent litt på irritasjon når han etter flere påminnelser fortsatt ligger for langt frem, og ergo har det nok vært noen korrekser som har blitt utført av meg i en stemninge som ikke fører til læring for Vito.
Som Cæcar Milan så fint formulerer det: Frustrasjon kan aldri skape ro!

                                                Akkurat falt en markering, flott fokus på Vito.


Jeg og Ellen har vært så heldige at vi har fått plass på jaktkurs med Meneo sammen med NRK avd Ålesund, så neste helg reiser vi på kurs :-))) Føler vel at det i hovedsak er to ting jeg vil ha hjelp til, og det er dirigering når Vito ikke vet hvor dummy er, og det andre er å ikke riste seg etter vann apportering. Har vært ute og testet ut litt med blinde dirigeringer nå i kveld, og han er rett og slett ikke lydig nok... Han stopper fint på første stoppen, men det er liksom sjansen jeg får til å dirigerer han.. Finner han ikke dummy da tar han regien selv.. Jeg skal ikke skylde alt på foten, for jeg er generelt for treig/usikker på å vite NÅR jeg skal ut og korrigere, men at den også har litt skyld i at jeg ikke akkurat har beina ut etter han siste året er det ingen tvil om. Jeg tror at jeg en periode nå rett og slett må trene endel blinde dirigeringer, for jeg klarer ikke å få frem samme ulydighet ellers (og han har som regel så god kontroll på områdene som blir lagt ut, at det faktisk er sjelden jeg trenger å stoppe han da)

Også har jeg kjøpt meg ny sykkel!! Min gamle DBS sykkel er faktisk godt over 20 år, og tung som fy...  Og jeg har veldig lyst til å sykle endel i skogen i sommer, ikke i ekstreme bakker og sånn, men koselige skogsstier der både folk og dyr kan få trent kondis. Det ble en terrengsykkel i grei prisklasse, og jeg har prøvekjørt to turer, en med og en uten hund. Og FOR en forskjell... følte meg jo nesten som en racersyklist med den nye sykkelen.. (Noe jeg fant ut at jeg ikke var... syklet i flg meg selv veldig fort da det plutselig suste opp en virkelig racer syklist opp på siden og forbi så fort at jeg nesten lurte på om jeg hadde stoppet..hehe) Men åkke som, utrolig morsomt med skikkelig sykkel, gleder meg virkelig til å sykle på Sølen i sommer! Vito er nok ikke fullt så begeistret som meg, han syns sykling er dritt kjedelig.. Men kondis må man trene uansett, så han må bare finne seg i det. Prøvde første turen uten springer, men følte meg såpass utrygg med å ha båndet rundt livet og oppå styret, at den skal monteres på.. Har syklet med springer i 20 år, og er fornøyd med det, så får jeg heller ta den av hvis vi skal sykle i terreng som gjør det vanskelig.

Ellers så er det nå snart ett år siden at kneet gikk dundas, og jeg må si jeg er glad jeg ikke visste da hvor lang tid det ville ta å komme seg helt på beina igjen, og ikke minst hvor mye styrketrening som skulle til.. Fortsatt er kneet vondt og stivt, men fungerer helt fint til gåing og sykling, og jeg kan også sette meg på huk hvis jeg er varm og tar det litt pent ;-) Vet ikke om det blir noe særlig bedre enn det er nå, men jeg skal klare å fungere helt greit med det hvis det er tilfelle også.

Vito og bestekompis Zorro slår ihjel litt tid under opp binding...

Valper ja.. nå blir det snart livlig i heimen håper jeg. 17 april ble det født 9 lakris valper hos kennel Caper Cailies, og en av de skal bo her noen måneder. Ankommer vel Trøndelag sånn i midten av juni. Den skal forhåpentligvis bli narkotika hund i voksen alder, men barndommen skal altså tilbringes her sammen med søskenbarn Vito - vi gleder oss!

Og så har Lynx endelig begynt med løpetid. Hun har jo virket klar for det veldig lenge, men det har drøyet og drøyet.. men nu er det i gang.. Så da kommer det forhåpentligvis en Toller frøken i begynnelsen av september :-))

Vakre Lynx, kommende mor til min og Mona sin nye hund!





Vintertreninger..

I vinter har vi vært veldig flinke til å ha regelmessige fellestreninger, stort sett en dag hver helg har vi møttes og trent strukturert. Vilt har vært med på omtrent hver eneste trening, med opptil flere i treningsgruppa som mest sannsynlig skal starte AK er det nesten ett must. Men er likevel veldig fornøyd med at vi klarer å gjennomføre regelmessige vilttreninger :-)

Vito apporterer alt av vilt.. HVER gang og uten å nøle. Så jeg håper og tror at jeg aldri kommer til å få repetisjon på det han gjorde på vår deby i AK, der han faktisk valgte å forlate vilt... Pussig egentlig, og jeg velger å tro at det var andre ting som spillte inn akkurat i den situasjonen.

Vi har trent ganske mye dirigeringer, ikke nødvendigvis så lange, men heller litt "kronglete" Over gjerder og bekker, og i ulendt terreng. Jeg tror jeg fortsatt har forbedringspotensiale på hvor nøye jeg skal være på linja.. Jeg føler at jeg godtar litt for mye, han løser det jo fint og finner det han skal finne etc etc.. men her ligger altså all "skyld" hos meg, jeg tillater rett og slett at han bryter linja innimellom, særlig hvis han har løpt rett ut lenge, og bryter linja rett før han er på rett sted.. Jeg blir (bare å konstantere nok en gang) for TREIG..


I går hadde vi trening på barmark, oh lykke.. Vakkerbarna våre!!

En annen ting jeg også føler at vi går og stamper og træler med er den evindelige foten.. Den er IKKE bra nok rett og slett, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det ann til tider.. Jeg ser jo helt klart at det har veldig mye med min modus å gjøre. Klarer jeg fra starten av treninga å være rolig og helt tydelig, går det bra.. Klarer jeg ikke det, og begynner å tjatre, ja da sklir det ut.. Hmm..at det skal være så vanskelig da!! Ja ja, trøsten får vel være at det virker til å være noe mange sliter litt med, og at det er ferskvare er vel overhode ingen tvil.. Her må jeg også melde at den som må tas i nakken nok ikke er Vito, men undertegnende.. Han er nå bare en hund, og gjør det jeg tillater han å gjøre rett og slett..

Ene treninga vi hadde hjemme hos Johanna ble stort sett vektlagt foten. Vito måtte gå lenge, lenge bak skytter, og fikk i løpet av 30 minutter hente 2 linjetag. Og jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg aldri har sett han så sliten noensinne etter en treningsøkt. Han gjespet, peste og gjorde ganske mye for å roe seg selv ned også.. Ingen tvil om hva som er mest slitsomt for den gule nei.. Og det er IKKE å løpe fort og mye og hente dummyer for å si det sånn. Skal ha mange flere sånne økter ja, helt klart. Får ikke helt samme modusen på han når vi trener det samme på parkeringsplass, for da er han helt klart ikke i samme "jaktmodusen" som han er ute i terrenget. Ergo må det være med ut i skogen også.. Den jævla snøen må bare forsvinne først :-))

Gårdagens trening benyttet vi barmarken til å trene feltsøk på barmark, har blitt veldig lite (les stort sett ingen ting) av dette i vinter. Vi byttet på å sende hundene enten sammen i feltet, eller så gjorde noen oppgaver bak (finsøk og linjetag) eller bare sto og så på. Ingen trøbbel med tre hunder sammen i feltet, de bryr seg rett og slett ikke om hverandre når de jobber, hærlig! Vito var litt rusten i søket syns jeg.. Han var nok fra seg av lykke over barmark.. hehe. Det ble litt vel mye løping langt ute, selv om han plukket jevnt og trutt. Ene gangen fulgte han ikke opp godt nok ferten heller.. jeg trodde dummyen var hentet, men Lynx motbeviste dette da hun kom 10 sekunder etter at den gule hadde forlatt og gravde frem en dummy fra mosen.. (vi hadde gjømt alle dummyene godt, for alle de tre har mer enn nok fart, og kan med fordel trenes med litt vanskeliger funn) Når barmarken kommer skal jeg ta opp igjen å trene litt mindre felt, og små dummyer vanskelig plassert - helt klart. Det som var veldig positivt var at samme hvor langt ute han var, og at han til tider ikke hadde øyekontakt med meg så kom han inn med alt han fant. Ingen tendens overhode til å fortsette å søke med dummy i munnen, og overhode ingen tendens til bytting.

Vi trente også en god økt med finsøk med alle tre, smådummyer gjemt veldig godt i ett lite område. Nyttig trening, og en flott påminnelse om at dette må være med jevnlig, vi er nok for dårlige til å la de søke over tid i samme området.. de er jo så flinke på finne, og de svære dummyene / fuglene vi bruker til vanlig er jo overhode ingen problem å lokalisere.. ergo blir det sjelden de må jobbe flere minutter på ett lite området for å finne..

Ellers har jeg faktisk gått ett par turer på ski!! Kneet blir stadig bedre, jeg er 2-3 økter i uka på treningssenteret til fysioterapauten og trener styrke, og dette bør jeg nok fortsette med frem til påske i alle fall.. Men helt hærlig at jeg kan gå på ski, selv om jeg ikke er blitt tøffere med planker på beina for å si det sånn... herregud for en pyse, passer desidert best i flatt terreng ja... Men deilig uansett, og Vito er jo så grei å ha med seg i løypene at det er en drøm.. Han trekker i det tempoent som passer for meg, og løs så tar han ikke kontakt med noen så han får gå endel løs, for da får jeg jo trent meg selv mer..

Også ser det ut som Lynx kommer endel tidligere med løpetid enn beregnet. Og selv om dette kanskje ikke passer så veldig godt for Elisabeth, må jeg jo innrømme at jeg liker det veldig bra! Sommervalp er bedre enn høstvalp, og jeg er rimelig valpesyk om dagen, og gleder meg veldig til å få en hund til å trene. Vito vet ikke helt hva han syns, for han har hørt rykter om at han kanskje må sitte passiv og vente mens jeg pusler med små valpeting..


Han er rett og slett verdens vakreste Vito, like fin innvendig som utvendig!!  Og nå stor gutt på 3 år.

Vi skriver 2012...

Men først bør man vel oppsummere litt fra året som har gått :-)

Det lille som ble trent av jakt i fjor vinter, ble stort sett trent sammen med Elisabeth og Lynx. Vi hadde endel flotte økter med våre to røde, og begge ble utfordret mer enn tidligere. I løpet av sensommeren kom også Ellen og Kiska med for fullt på jaktlaget - veldig morsomt!!

2 gode treningskamerater som har veldig mange treningstimer sammen.

Våren kom, og jeg trente litt blodspor med Vito med tanke på prøver utover sesongen. Han går hardt, men begynner på nåværende tidspunkt å spore riktig så bra. Jeg har lagt ned ganske mye jobb på sporadferd, og jeg må si jeg liker det jeg ser nå. Han går fortsatt hardt, men bruker mye bedre teknikker nå enn tidligere, dvs nesa ned og ikke så mye pendling.

Så kom 30 april, jeg klarte å stå i veien for Vito og Fibi i full fart, og en stygg, stygg kneskade ble resultatet. Hele sommeren ble tilbragt i en stol, og opptrening etterpå har vært lang og tung og smertefull...  Jeg har akkurat nå vært til ny operasjon og tatt ut skruer og metallplate, så nå håper jeg at jeg snart kan friskmeldes helt - er for å si det rett ut dritt lei av å ha fysiske begrensninger og mye smerter!

I begynnelsen av August var jeg såpass på beina at jeg fikk trent litt jakt igjen med Vito. For han hadde nok pausen bare vært av det gode, og vi rakk å bli klare til jaktprøve der vi fikk 1 pr. i BK og prøvde oss i AK med blandet hell.

Utover høsten har jeg trent ganske mye spor, og har også trent endel lydighet i tilegg til jakttrening. Hadde veldig lyst til å gjøre "alt" en periode, men ser nå at jeg igjen heller tilbake til utgangspunket: Vito skal bli jakthund og blodsporhund, dvs ettersøkshund på sikt. Det blir bare sånn halvbra når jeg skal trene litt på alt, og min lyst til å trene lydighet har jeg tenkt å løse på en helt annen måte :-)

Vito har potensiale til å bli en veldig god jakthund, og jeg har veldig lyst til å få han opp i EK i løpet av sesongen som kommer. Han fungerer veldig godt på trening for tiden, og er MYE mer førbar enn tidligere, han skjønner rett og slett mye mer av hele settingen, og da blir samarbeidet oss i mellom mye bedre. Det er rett og slett morro å trene jakt med han for tiden, dvs det har bestandig vært morro, men nå har vi kommet oss ett stort steg videre begge to!!

Slike bilder vil vi også se i 2012 også, morsomt, morsomt :-))



Hva slags planer har vi for året vi akkurat har begynt på da mon tro?

Vito blir tre år nå i vinter, og er startet veldig lite.. Til sommeren har jeg tenkt å starte mye mer, nå er han så voksen at han bør tåle trøkket veldig bra. Jeg har som mål (så får vi se hvordan det går) å få opprykk til EK i løpet av sesongen. Ingen umiddelbare planer om å starte EK i år, men vi får se hvordan ting går.. Først og fremst skal vi starte og innhente erfaringer på jaktprøver, så får vi se hvor vi ender...

Har også tenkt å starte blodsporprøver, målet er å få Viltsporchampionatet, også etter det har jeg lyst til å utdanne han til ettersøkshund. Vito er en "praktiker" av rang, så jeg tror han kunne egnet seg veldig godt til det.

Planene om å starte NBF legger vi på hylla, vi får satse på å bli gode i ett par grener, har MER enn nok å trene på åkke som :-)

I og med at Vito er en fantastisk grei hund som fungerer ypperlig i flokk, har tanken på en hund til vokst. Jeg har lyst på en liten tispe som skal berike vår lille flokk, og som jeg kan trene med innen jakt, men også andre grener, dvs i alle fall lydighet... Hadde lenge sett for meg en liten lakrisfrøken, men de planene er nå forandret...

Jeg har to tisper som IKKE er jaktlabrador i mitt treningsmiljø som jeg kjenner godt og ikke minst liker enormt godt. I og med at ingen av disse skulle i avl, var det ingen ting jeg trengte å bruke tankevirksomhet på... Men så kommer først Cathrine fra Kennel Xo og forteller at Aylar (den ene av de to..) skal ha kull til våren... , og uka etter kommer jaggu Elisabeth og forteller at de skal sette valper på Lynx.. Hmmm...what to do? Disse tispene kjenner jeg godt, og jeg kjenner også endel til slekta.. Trivelige, arbeidsomme tisper med egenskaper jeg setter meget høyt hos hund har de begge to..

Etter ett par uker i tenkeboksen med tanke på en ny schæfer etter Aylar ble dette skrinlagt.. Det ER en grunn til at jeg har byttet rase, og selv om jeg rett og slett digger Aylar, er hun fortsatt en schæfer..

Så nye runder i tenkeboksen.. Toller?? Ingen rase jeg noensinne har tenkt seriøst på.., men så har/hadde jeg når sant skal sies ikke ikke så stor kunnskap om rasen heller da.. Lynx har jeg kjent siden hun var 7 mnd, da jeg og Elisabeth møttes på ett kurs.. Etter dette har vi trent mye sammen, og jeg har fulgt henne på veien fra valp, til unghund til voksen.. Elisabeth har også faren til Lynx - Emil, en helt utrolig hærlig hannhund som det er få begrensninger i...

Så etter å ha tenkt grundig igjennom tanken på en annen rase en jaktlabrador, ble valget tatt.. Jeg skal ikke ha valpen alene, jeg og mitt tantebarn Mona skal ha hunden sammen. Vi kommer til å dele på "godene", dvs jeg kommer til å ta meg av det aller meste av trening, også skal Mona ha andre oppgaver. Jeg ser for meg en liten rød frøken som skal få være med på mye.. Jakt og lydighet i alle fall, mulig Mona vil trene litt agility med den.. og ut i fra hva jeg ser så kan det være vi får en "pen" hund også, dvs utstillingspen, så dere skal ikke se bort fra at vi blir å treffe litt i utstillingsringen også etterhvert..

Mye som skal klaffe før vi faktisk sitter her med ett nytt familiemedlem, men vi håper og tror at alt går etter planen, og at vi til neste høst kan berike familien med en liten tollerfrøken!!

Mer om kullet kan leses her: http://www.turbotoller.com/Kull_1.html



Styrketrening...

Vito blir trent mye mentalt, men jeg syns det er vel så viktig å holde han i orden fysisk også. Ergo legger vi ned endel timer på det i uka. I og med at han er hard med seg selv, og allerede har rukket å dra på seg noen småskader, må jeg være ennå mer nøye og strukturert på hvordan jeg trener han fysisk. Etter ett par runder hos kiropraktor der det meste av låsninger har blitt løst opp, fikk jeg påminnelse om hvor viktig styrketrening faktisk er. Ikke bare kondisjons trening, men ren styrketrening. Kløv er en ting, og å dra slik at alle muskler inkl ryggmuskler blir brukt er også veldig fint. Jeg dro jo masse dekk med flatten, Vito har fått en litt mer viderutviklet utgave, nemlig kjetting :-)) Lettere å dra i terrenget med, også hopper og spretter det ikke så mye som dekk gjør.

Kjettingen er snurret sammen og festet med en strikk.

Jeg bruker kombisele, da det er mye bedre for hunden å få draget på hver side, og ikke bak på ryggen.

Jeg har strikk i både kjetting og båndet som er på hunden, for best mulig å unngå rykk. Holder sikkert med strikk kun i kjettingen.



De første turene gikk jeg kun 20 minutter på grusvei, nå er vi oppe i 3 kvarter i terrenget. Helt ypperlig trening på mørke høstkvelder, da man får trent veldig mye på kort tid. Vito er i alle fall godt fornøyd etter en runde med jobbing. Prøver å få gått der det er litt bakker, så han virkelig får brukt musklene. Vekta på kjettingen vil jeg tro er mellom 5-8 kg, ikke veid,men det ligger nok rundt der.

1-2 turer i uka har det blitt de siste månedene, og i tilegg får han minst en runde på sykkel i uka der jeg har en løype på 12 km, hvorav 10 km blir syklet relativt hardt. Nå er det vel ikke så lenge før sykkelføret er over, og selv om kneet er mye bedre, er jeg veldig i tvil om jeg klarer å snørekjøre med han i vinter. Så vi får satse på at det blir sparkføret slik at kondisen ikke faller i løpet av vinteren :-)))

MH beskrivelse.... eller en morsom dag i skogen i flg den gule..

2 oktober hadde vi meldt oss på Mh beskrivelse hos Norsk Schæferhundklubb avd. Nordenfjeldske. Beskrivere var Cathrine Sallaup og Ola Vallan. I og med at jeg har noen små planer om å starte Nbf neste år + at jeg hadde lyst til å se hvordan Vito taklet å bli utsatt for diverse prøvelser var Mh en grei test.

Jeg er jo rimelig sikker på hvilken hund jeg har i Vito, men det er jo sjelden man får utsatt de for like mye i hverdagen som man får i en slik test, så det kunne jo være det kom noen overraskelser også. Vito er helt klart ikke en hund jeg ville hatt med meg i krigen, men han fungerer helt ypperlig i alle slags miljøer, og er i mine øyne blottet for skarphet og aggresjon.

Første post var tilgjengelighet som gikk helt som forventet, han er sosial og trygg, men overhode ikke hysterisk på folk. Aksepterer håndtering og følger villig med. Etterpå filla dratt frem, og det ble kjørt en liten kaste seanse som tilslutt endte med en lek med testleder. Vito engasjerer seg VOLDSOMT i kampen, og fikk full score på dette momentet, overhode ingen overraskelse...

Neste moment var jaktlyst. Vito beiner ut, fanger "byttet" og like fort inn til meg igjen med det. Dette gjentar han to ganger, og får høyeste score også på dette momentet.

Så er det passivitet i 3 minutter. Vito sitter som en prest i ca 2 minutter, også rusler han litt rundt og lukter det siste minuttet.. Ender midt på treet her.

Neste er overraskelse/kjeledress som spretter opp. Akkurat da den spretter opp, er den gule litt opptatt med en lukteflekk, og titter bare såvidt opp når den smeller opp en meter fra han... Jeg måtte gå halve strekka før han gikk bort og sjekket, ikke fordi han var bekymret, men fordi han måtte lukte seg ferdig må vite :-)) Veldig liten reaksjon, og er egentlig ferdig med momentet med en gang.

Så kommer skrammelet. Vito stopper og blir stående vendt mot bråket, men går ikke bort.. Han står bak meg, og blir veeeeldig lang i kroppen. Overhode ingen flukttegn, men trenger hjelp av meg, dvs han mener at jeg kan helt bort og sjekke først, så kommer han hakk i hel. Litt overrasket over dette, for han er overhode ikke lydberørt.. Tror egentlig ikke det var lyden han reagerte på heller, men den blanke platen og kjettingen.. Han hopper opp på den når jeg ber han om det, også er han ferdig avreagert på dette momentet.

Sosial lek/kamp. Her blir jeg tatt litt på senga, for den gule har faktisk flere startforsøk i lina når den skumle damen utfordrer han til kamp. Når han blir sluppet er det flyvende labrador ut til figurant, og rett i en forholdsvis voldsom lek.. under passiviten kommer han likegodt en fort runde inn til oss, knurrer og kjekker seg litt før han flyr ut til figurant for ny lek. I sitt ess kan man vel si...

Spøkelsene som neste moment var vel det jeg personlig var mest spent på.. Vito har full konsentrasjon på begge to hele tiden, og når de har gått ca halveis begynner han å stampe og bjeffe, han utfordrer de på kamp i flg beskriverne. Lina helt stram til de var 5-6 meter unna, da slakker han av litt, men er hele tiden godt foran meg. Når jeg slipper han bruker han litt tid på å komme seg helt bort, men når jeg går litt mot de, går han bort. Og blir kjempeglad når han finner "tante Heidi" under den skumle Ku Klux klan drakten.. Litt imponert over at han sto imot omtrent hele momentet, hadde ikke blitt overrasket hvis han hadde overlatt til meg å stå i front heller faktisk ;-)

Skuddet som siste moment gikk helt fint. Nå er det ikke lek med fille som står i hodet på Vito ved skudd, men jeg fikk han da greit i lek sånn stort sett. På passiviteten står han og skuer inn i skogen for å se om han ser noe han skal hente, men går fint i lek etterpå igjen.

Vito har enorm kamp og jaktlyst, og viser stor selvtillit gjennom hele testen. Det er jo slik jeg oppfatter han i hverdagen og på trening også. En fantastisk hund å trene med, men det byr jo absolutt på sine utfordringer å få til god lydighet på lang avstand med en slik kjekkas :-))

Som ren brukshund innehar han utrolig mange gode egenskaper, og dommerene skrøyt veldig av han. Er ikke helt sikker på at testen er optimal med tanke på en ren jakthund, i og med at han er såpass freidig, hardtgående og selvstendig, men vi får jobbe på og se om vi ikke får han til å samarbeide bedre på lange avstander også etterhvert.

Morsomt var det uansett å se hvordan han tar for seg av testløypa, og ikke minst hvor fort han tilpasser seg det han skal gjøre, og hvor god konsentrasjon han viser gjennome hele testen.

Litt samme stil her som når han skulle sjekke ut kjettingen på blikkplata.. :-)

Hyttetur med mye jakttrening

Fredag formiddag dro jeg, Ellen og Elisabeth til fjells, søstra til Elisabeth har hytte i Rugldalen 2 mil nord for Røros som vi var så heldige å få låne.



Joda, kan vel si at innkvarteringa var HELT i orden :-)

Fredag gikk vi en god tur i vakkert fjellterreng, og hundene løp og løp, var visst terreng som virkelig satt fart i løpefoten.. Og løpinga ble kun avbrutt av korte økter for å fange/drepe og spise lemmen, som det var i hopetall av. Ikke noe festlig, men så lenge vi velger å ha hundene løse, skjer det desverre..

Lørdag våknet vi til ett fantastisk høstvær, frost på bakken og tåke i dalen.. Helt utrolig!



Etter en bedre frokost pakket jeg og Ellen sekken og gikk litt oppi lia for å trene jakt. Dirigering og markering sto på programmet i dag.



Og dirigeringene skulle legges i terrengskifte, så da ble det litt bakker for de firbente, som følger veldig nøye med når dummyene ble lagt ut.

Vi la ut 4 områder med dummyer, alle ett godt stykke unna. Ene område var over en liten bekk/sivområde og oppå en liten topp, ett annet var over en knaust, over en bekk og oppå en knaust igjen, litt ute av syne, ene område er vist på bildet, og det siste var ganske likt bilde, men med muligheter til å bryte linja og løpe rundt, noe ingen av hundene gjorde.



Hundene fikk masse fot trening når vi la ut, og etter en liten påminnelse fra Ellen (takk lov for treningskompiser som sier i fra) fikk vi strammet inn litt slik at den gule gikk ganske så anstendig fot, og ikke bare dinglet sånn ca rundt foten :-))

Vi sendte samtidig til forskjellige områder, og på første sendinga brukte Vito lang tid på å bestemme seg hvilken dummy han skulle ta med inn (Ellen sine dummyer) og valgte tilslutt å komme inn med to... GRRR.. Jeg kjeftet og ropte nei og fy, men i etterkant ser jeg jo at det ikke er måten å gjøre det på.. han var jo faktisk halveis i apporteringa når jeg så at han hadde to, og da var det litt for sent for korreks... Det jeg SKULLE ha gjort, var å løpe ut mens han var der ute, ta i fra han begge dummyene og så tatt en ren apport innkalling... Ja, ja, da har jeg planen klar til neste gang det skjer.. For jeg tror desverre ikke det var siste gang.. Har jo jobbet rævva av meg for at han ikke skal bytte, og det har han forsåvidt blitt flink til å ikke gjøre.. men å ta med seg to i slengen har vi ikke arbeidet oss igjennom, så da får vi bare ta den biten også. Jeg har såpass store dummyer at han ikke får det til sånn rent fysisk, mens Ellen sine dummyer derimot..akkurat plass til to i en labrador kjeft.

Ellers fungerte han kjempefint, og jeg avsluttet med at Ellen kastet en markering som falt vel nærme dirigeringa, og ergo måtte jeg jobbe litt for å få han til å skjønne i hvilken rekkefølge jeg ville ha inn dummyene, men vi løste det tilslutt på en meget anstendig måte :-)



Pause i den nye jerven duken, den falt helt tydelig i smak, selv om det nok var litt uvant for han å ikke kunne gå..hihi

Etter jakttreninga gikk Ellen og Elisabeth en litt skikkelig fjelltur, mens jeg og Vito gikk en times tur i terrenget, der vi så både rype, lemmen og reinsdyr. Foten min er ikke bra nok til å bli med på skikkelige langturer ennå, men den gule var veldig godt fornøyd med å krype inn i buret sitt til kvelds, etter 8 timer ute i fjellheimen. De tobente koste seg med finnbiff og rødvin, og hadde det helt topp. Elisabeth hadde fått gått spor og felt med både Fibi og Axxe, så alle hundene var godt fornøyd med dagen.



Planlegging av søndagens trening, som innebar felt og dirigeringer i bakkant. Området dere ser er deler av feltsøket.

Vi la ut 12 dummyer i feltet, små og store, på kort og lang avstand, og hundene var nødvendigvis med og så ergo  at det ble lagt ut fra der de var bundet opp. Også la vi ut 2 dirigeringsområder i bakkant samme sted som i går, slik at vi kunne kalle inn og sende bak.

Som sagt terreng som innbyr til løping, og i tilegg se på at feltet ble lagt ut ble i overkant for Vito... Fy f.. som han løp.. Vi sendte ut begge hundene samtidig, og Kiska jobbet jevnt og trutt innenfra og ut, mens Vito beina ut i ytterkant av feltet. Han hentet 3 ganske kjapt, også løp han for langt og for fort.. Makan altså.., veldig lenge siden jeg har sett han sånn, som regel er nesa veldig på selv om han løper fort.. mulig den var det nå også, men han var ALT for langt bak. Ropte han inn en gang og sendte han på en dirigering som han hentet fort, men samme flyinga når jeg sendet igjen. Plutselig får jeg se han laaangt neri lia.. og da mener jeg langt altså, i alle fall 400 meter unna.. Fikk kontakt med han inn, og når han snur ser jeg den mega reinsflokken rett i nærheten.. Vito bryter bare av i bakkant og kommer inn som en kule, klar for dirigering.. Det er utrolig godt å ha en hund som overhode ikke bryr seg om å jage vilt i alle fall!! Kiska var på dirigering litt ute av syne for oss da reinsflokken kom.. og hele gjengen passerte på ca 15 meter unna dummy området. Når Ellen løp frem for å sjekke (ble litt høy puls på mor ja tror jeg..:-), sto Kiska med dummy i munnen, på tur inn, herlige lille lakrisen. Måtte jo få se på dyreflokken, men jobben kom i første rekke!!



Hundene jobbet faktisk i 25 minutter i strekk med søk og dirigering, og da avsluttet vi til tross for at det lå igjen to små dummyer. Vito fikk hente de, men da under streng dirigering til området. Vi mente at nå hadde de fått nok, og skulle gå ned igjen. Hundene fikk gå løse, og herregud som det tok av i løpefoten... Skulle ikke tro at disse to hadde gått i turbofart i søk i 25 minutter nei, var mer løp igjen i beina :-)) Ikke så fornøyd med at Vito tok av så til de grader i beina i dag, men jeg setter det på kontoen terreng / synspåvirkning enn så lenge :-))



Zorro, tålmodig venter på all jakttrening, og en av Vito's nye bestekompiser.



Fibi var også med å så på at det ble lagt ut dummyer, før hun returnerte ned for spor og feltsøk.

Søndag ettermiddag gikk vi en god tur inn til ei gammel sæter, Vito litt mer styrbar med tanke på lemmen faktisk, mulig han begynte å bli mett..hehe. Etter middag og vasking satt vi kursen hjem igjen.



Ett siste bilde av fjellet i all sin høstprakt.

Ei utrolig flott helg på alle måter!!

Alle bildene i bloggen er tatt av Ellen Beate Hove, resten kan sees på:
https://picasaweb.google.com/114106182168825996179/Ratvolden2Sept11?authkey=Gv1sRgCNzKrNnN4q6iEg#

Jaktkurs, Treningshelg og Sølen..

Nå er jeg "friskmeldt", og tiden blir brukt til mye hundetrening, og veldig lite blogging...

Får ta ting litt i rekkefølge. Mandag og tirsdag etter jaktprøven var vi på jaktkurs med Sanna Hallgren, en svensk instruktør som jevnlig holder kurs for en Nordisk gjeng med Tollerdamer. Heldige meg og Vito fikk lov til å være med, og kurset var i samme område som jaktprøvene. Masse nyttige tips, det viktigste var nok å ta seg GOD tid før jeg sender Vito, og virkelig se at han har låst blikket. Her har jeg nok syndet ganske grovt, og lover å ta meg selv i nakken, for jeg så jo selv at det virkelig var til stor hjelp for han! Fikk også trent endel på vilt, fikk snakket til han en gang når han sto og tenkte seg litt om før opptak, og resten av vilttreninga var han 100% spontan.

Det ble også lagt opp til at Vito skulle være "ulydig" på samme måte som på prøven, hadde samsnakket med noen raske damer (les tante grusom) som skulle beine ut i terrenget og snakke til han når han ikke hørte på fløyta. Opplegget innebar både skudd, annen hund, vannmarkering og vilt, så alt burde ligge til rette for egenrådig oppførsel fra den gule. Dirigeringen var riktignok ikke blind, men ellers var det rimelig likt en prøve. Vito oppførte seg som en drøm, og gikk dit han ble sendt.. Hørte på alt som ble blåst gjorde han også.. Dette sier meg at han rett og slett ikke er god nok på lange, ukjente dirigeringer ennå, og når han blir satt på en slik oppgave når han er høyt oppe, hører han ikke på fløyta. Bare å trene mer på både fløytesignal og dirigeringer det :-))

Neste helg var jeg så heldig å bli invitert med til Kennel Amamus (Kiska sin oppdretter) for en helg med jakttrening. Jeg og Ellen kjørte bort fredag, vi skulle bo hjemme hos Marith og Tord Hemmingson, snakker om service! På veien dit fikk vi faktisk sett en bjørn, ikke hverdagskost kan man vel si. Morsom opplevelse, og helt greit å sitte inne i bilen...

Det var 6 hunder som var med på treninga, Vito, og kullesøsken av Kiska. Var litt spent på å se de, for jeg liker Kiska veldig godt, og det er bestandig spennende å se kullsøsken i arbeid også da. Vi starte lørdag med en god økt med stagde trening på ett jorde. De som var rolige og balanserte fikk hente litt, og de som ikke var det fikk ta noen innkallinger bakover og ellers veldig lite. Vito er jo ett år eldre enn resten av gjengen, og det syntes faktisk at han ikke er en en 18 mnd gammel hund, men en litt eldre utgave. Han oppførte seg ekstremt bra hele tiden mens vi gikk på linje, og fikk hente både markering og dirigeringer.

Uvisst hvorfor dette ble så lite, men her får jeg vel beskjed om noe jeg ikke vil høre så mye om...

Ettermiddagen ble tilbragt ved ett nydelig lite vann der vi trente i vannet. Marith hadde med båt, og rodde ett godt stykke utpå vannet. Her fikk hunden en vann markering, også ble det lagt ut dummy mens hunden var på tur inn med dummy. Vito fikk to dirigeringsoppgaver som han løste helt ypperlig, noe alle hundene gjorde. Utrolig morro å se at alle sammen bare stupte uti vannet uten noen som helst påvirkning!

Vi fikk også prøve oss på en markering helt på andre siden av dette vannet, og pga solen var det helt umulig for hundene å se markeringen. Vito tok HELT av og skulle løse alt selv, og selv om Marith virkelig prøvde å hjelpe han med lyd og å kaste ut flere dummyer, var han helt inni sin egen søksboble.. Det endte med at han tilslutt kom til området, og gjorde så godt han kunne med å få med to store dummyer hjem... Makan til egenrådig fyr når han er på en viss avstand.. Som Marith så pent sa etterpå.. Han har ett mycket stor selvfortroande din hund.... Det kan man vel trygt si ja....

Lørdag kveld fikk vi servert helt nydelig elgstek med tilbehør, og som seg hør og bør masse hundesnakk.

Søndag skulle vi trene med vilt, og feltsøk og dirigering sto på  planen.

Klar for feltsøk ved vannkanten.

Marith hadde noen ideer på hvordan klare å bryte Vito selv om han er opptatt i søk, og vi testet ut dette. Jeg lar han finne ett par fugler i feltet, sender han ut og lar han jobbe litt før jeg blåser stopp for så å kalle han inn så han får en markering bak feltet. Må få fortalt han at det virkelig lønner seg å høre. Første stoppen hørte han kanonbra, men når jeg kalte inn snudde han 180 grader og fortsatte søket. "Løp" ut og minnet han på at han hadde glemt en kommando, kalte han inn også fikk han er markering på vann.. oh lykke for en liten gul fyr...

 

Jøss, lønner seg å høre jo.... :-)

Etter første gang der han valgte å overhøre innkalling, gikk det som smurt. Varierte med å la han søke i feltet, stoppe han og kalle han inn for markaring/dirigering, og jeg opplevde en hund som var mye mer på allerten når han fikk beskjeder. Har testet det ut litt i etterkant også, og det har virket kanonbra!!

Vi avsluttet søndagen med en god økt med stagde trening, og selv om Vito virker som en en liten evighetsmaskin, merket jeg på han at han faktisk var litt sliten på slutten av økta, det er bunn i han også heldigvis. En vanvittig flott treningshelg der både jeg og Ellen fikk masse nyttige tips til videre trening. Masse flinke hunder og trivelige hundefolk, flott terreng og mye ny input, hærlig!!

Rett hjem fra Sverige, innom og pakke om bilen litt, også sto Sølen for tur. Mye kjentfolk på plass i og med at Challenge ble gjennomført første helga i September. Mange flotte treninger sammen med Xo gjengen, og en skikkelig fin jaktøkt fikk jeg også til. De runderte, og jeg trente jakt, og alle hjalp hverandre, er slik det skal være!!

Litt tilfeldig fikk jeg høre at det fantes en veterinær med kiropraktor utdannelse på Åkrestrømmen, og da jeg ikke syns Vito har vært helt ok i bevegelsen siste tiden (lenge egentlig) så bestilte jeg time der for en gjennomgang, var nesten helt sikker på at han hadde en låsning på høyre side bak. Ved gjennomgang viste det seg at han hadde låsning i høyre bekken og høyre skulder og høyre siden av nakken, + midt i skulderpartiet. Veterinæren brukte en god time, og da var det meste knekket opp... Streng beskjed om ro denne dagen, og ganske så rolig de neste to dagene, han kom til å være støl, og det stemte også.. I og med at låsningen satt ganske hardt, hadde vi ny time mandag der veterinæren tok en ny runde med knekking. Mye lettere å få løst opp denne gangen, og Vito ble heller ikke så støl. Merker STOR forskjell på han allerede, var nok godt å få løst opp disse låsningene. Ikke så uvanlig med hunder som går så hardt i terrenget som Vito at de får litt trøbbel med kroppen. Fikk mange tips på hvordan holde han i orden, også skal vi tilbake om 3 mnd for å sjekke at ting går som de skal.

Challenge ble vel gjennomført, og for tredje året på rad ble det Torill og TinTin som var helt overlegen vinner. Bare å ta av seg hatten for en utrolig prestasjon!!!

Ellers har vi kost oss med masse lange turer, jakttrening, endel spor og lydighetstrening og ikke minst vært masse sosiale med koselige venner. Vito har fått ennå flere damevenner, han er en riktig gentlemann med tispene og går helt uproblematisk overens med alle. Og det passer jo meg fint, som liker å gå på lange turer sammen med andre :-))

Alle bildene i bloggen er "stjælt" fra Ellen sitt album av treningshelga i Sverige..

https://picasaweb.google.com/114106182168825996179/AmamusTreningshelg?authkey=Gv1sRgCMyDjICtptaOGw#