Cassie 1 år.



Valpen vår begynner å bli "småvoksen",

Etter flere blogger med full fokus på Vito og våre utfordringer når det gjelder jakttrening kommer det nå en blogg om 1 åringen i huset.

Cassie har vokst opp til å bli en utrolig fornøyelig og ukomplisert hund, som jeg de siste månedene virkelig har fått stor sansen for å trene.  Hun er god på spor, med potensiale for å blir KNALLGOD, jeg må vel innrømme at det er morsomt å gå spor med en hund som A: har en naturlig dyp sporadferd, B: bruker nese i steden for muskler når vi sporer og C: løser sportap med å senke tempoet og virkelig sette på nesa, isteden for å sette fart på beina (unnskyld Vito)

Når det gjelder lydighet har det løsnet veldig den siste tiden, jeg har følt meg litt rusten på treningsmetoder (lenge side jeg virkelig har TRENT lydighet med tanke på konkurranser), og har måtte fått litt ny input her og der. Cassie er en veldig førbar tispe som er litt veik, og må trenes litt annerledes enn jeg tidligere har trent. Når jeg gjør ting riktig utifra type hund, tar hun ting veldig kjapt. Jeg rett og slett digger og trene med henne, og hun byr frem mer og mer etter hvert som hun forstår. Vito kommer litt i bakleksa for tiden, han får selvsagt hente litt dummyer når han er rolig, men sånn egentlig tror jeg han ikke har vondt av å trene bare litt og med fokus kun på modus.

Jeg tror ikke jeg kommer til å starte bruks med Cassie i år, selv om vi nok kunne klart ett opprykk til C spor. Ikke helt enig med meg selv ennå, men mest sannsynlig blir det noen starter i lydighet litt utpå høsten, også tar vi forhåpentligvis opprykkene våre i spor neste år.



Det er veldig bra kamp i den lille "slasken", og hun jobber utrolig godt for både godbiter, ball og fille, hun bryr seg lite om miljøet rundt når vi trener, så potensiale for å bli god er så absolutt tilstede :-)

Vi trener også litt utstilling for tiden.. Fikk kartlagt her om dagen at hun faktisk syns det er litt ubehagelig å bli stilt opp og tatt på, da særlig på beina, så nå trenes det på å stå i ro mens beina blir flyttet på uten å se ut som man har fått juling til både frokost og kvelds. Og som alltid: trening hjelper. Litt fokus på dette fremover så tipper jeg hun kommer over sin lille dille på dette. Hun er visstnok ganske så utstillingspen, og da må man jo kunne stå pent og vise seg frem også!

Jeg har nok blitt mer "hekta" på Cassie en jeg trodde jeg skulle bli, hun skulle jo være min og Mona sin hund som jeg skulle trene litt med, men nå blir det nok mye mer enn litt trening, og faktisk litt større ambisjoner med henne enn det som var tenkt i utgangspunktet. Sånn er det vel når man ser potensiale til å få en god konkurranse hund :-))



Med liv og lyst og ikke bestandig full kontroll, det gledes til det neste året med Cassie!!


Den som gir seg er en dritt...

Etter treningsturen på Fosen der jeg fant ut at jeg måtte pensjonere Vito som jaktprøvehund har jeg virkelig forsøkt å snu om oppi hodet mitt.. Trent bruksøvelser jevnt og trutt og har forsåvidt kost meg med dette.. Forsøkt å forsone meg med at slik ble det liksom..

Jeg hadde jo ordnet meg fri fra helgejobb, leid hytte etc, så til Fosen på jaktprøver skulle man, dog som tilskuer, men man har jo lyst til å se bra retriever arbeid, og ikke minst å følge med på mine 3 gode treningskompiser. Planen hadde jo helt side i fjor vært at alle 4 skulle starte denne helga.

Oppgavene på lørdagens AK var forsåvidt enkle, trøbbelet er jo ikke oppgavene, men om hunden takler trøkket. Både Ellen og Elisabeth gikk kanonbra, Ellen gikk til 1 pr med HP og klassevinner, og Elisabeth fulgte hakk i hel med 1 pr og 2 plass i klassen. STOR jubel selvsagt, men også veldig, veldig sårt når jeg VET at Vito er fullt på høyde med disse hundene, om han bare kunne klart å håndtere stresset sitt bedre.. Så begynner det å kverne i topplokket.. Har jeg virkelig forsøkt ALT?? Er det ikke mulig å endre en hund om store deler av livet sitt har fått jobbet under feil modus?? Og en hund som knuser vilt, det er vel ikke noe håp.. eller?

Jeg har jo ikke forsøkt alt!! Jeg har ikke virkelig jobbet med modusen hans "rødmer"! Jeg har jobbet med øvelser, og jeg har sendt han gang på gang når han har vært så høy at jeg er rimelig sikker på at han kunne sett ned på skyene... Har jo sånn i periferien sett hvor flink/nøye Elisabeth har vært med akkurat den biten, men har av en eller annen fantastisk idiotisk grunn ikke klart å relatere det til jobbing med egen hund...

Også var det å se med ærlige øyne på hverdagen vår.. Vito er en enkel, lydig og ukomplisert hund i hverdagen, men skal man være ærlig rimelig ekstatisk.. Han piper når han må vente før vi går på tur.. han er helt i ekstase når han skal få mat bl.a.. joda, han sitter i ro, men på ren lydighet.. mens kroppen skjelver og tenna klaprer.. og mat får han.. hver kveld :-)

Jeg har bestemt meg for å gi prosjekt Vito en sjanse til! Og det kjennes SÅÅÅÅ godt og riktig. Godt mulig vi går på trynet igjen om ett års tid, men da kan jeg i alle fall si til meg selv at jeg virkelig har prøvd alt :-)

Hva gjør vi? Først og fremst tar jeg tak i hverdagen hans.. Han får ikke lov til å kave seg opp! Jeg bruker dominans, dvs kroppsspråk, det er overhode ikke noe tema å ta han fysisk for noe. For det første har jeg ingen tro på at det demper stress, og for det andre er det delvis forsøkt før, og Vito skrur seg bare ennå høyere i stress av fysisk korreks. Også skal vi tenke modus og ikke tekniske øvelser på trening. Siste tre dagene har han trent hver dag.. Vi har vel brukt ca 1 time på å hente 3 dummyer.. og samme hva han gjør av feil, venter jeg til han er helt rolig før han får ett nytt forsøk. Piper han får han tilbakmelding på at han er for høy, men med ro og dominans fra meg.. Får jeg han ikke rolig, går vi til bilen. Jobben min blir å holde meg rolig og dominant, jeg MÅ ikke blir irritert, da har jeg tapt den treningsøkta i alle fall, minst!

Og i og med at jeg ikke har forsøkt å trene han på denne måten før, får jeg veldig gode tilbakemeldinger fra Vito :-) I dag så jeg faktisk for første gang i den hunden sitt liv lav, litt innsmigrende logring! Også har jeg bestemt meg for å slutte helt med å belønne at han leverer dummy.. Jeg har belønnet og belønnet og belønnet den hunden så jævla mye for å komme inn med dummy eller vilt at NU er det slutt!! Jeg forventer at han kommer inn.. tar han ikke strake veien inn får han beskjed, eller som i dag da han valgte å ta en totalt unødvendig svømmetur etter en dirigering.. var jo utav syne fra meg (tror jeg han trodde) Og man skal kanskje ikke menneskeliggjøre hunder, men jeg tror at hvis han hadde vært menneske, hadde han rødmet når han kløyv opp fra den lille bekken, og jeg sto rett over han og virkelig viste misnøye... Pokker altså, er ikke du 100 meter lenger unna liksom ;-)

Har også fått veldig god hjelp av Evy med hvilken dyktige instruktører i Sverige som jeg kan kontakte med tanke på å få "eksperthjelp" til å se på stresshåndtering. Planen er å booke meg inn hos en av disse, også sette av en uke av ferien på Vito.



Klart Vito skal fortsette å få være en glad gutt, men alt til sin tid..

Nå er jeg i skikkelig godt humør igjen!! Må si at dette har plaget meg mer enn jeg på forhånd hadde trodd.. Det er noe med følelsen av å mislykkes med noe man har så veldig lyst til å få til.

Men nå bretter vi opp ermene og gyver løs, Vito er nok foreløbig litt småsjokkert over hvordan hverdagen og jakttreningen har utartet seg, men han får stole på at jeg vet best :-)



SÅNN liker jeg å se Vito'n min! (bildet tatt av Elisabeth Stene)

Nedtur....

I går dro hele vår treningsgruppe til Fosen for heldags jakttrening med masse vilt i bilene, nå skulle vi ta en skikkelig gjennomkjøring før Fosen prøven om 2 uker, i ett terreng prøven skal gå i (har ikke sånn terreng her hos oss)

Første økta startet vi med dirigeringer, både på land og på vann. Vito er rimelig høy helt fra starten, en god del lyd og pesing, men gjør tingene sine greit nok, og har flott viltbehandling. Nølte riktignok litt ved en gås (har aldri apportert det før) men det går også greit.

Etter en matpause legger vi opp så nær opp til en AK prøve vi kan komme, dvs 2 hunder i par og de to andre i bilene mens vi hjalp hverandre med skyting, kasting etc. Jeg var veldig spent på feltsøket, som var proppet fullt av forskjellig vilt, og satt en person uti feltet som raskt kunne gi meg beskjed hvis han forsøkte å forlate ellet bytte vilt. Regnet med jeg kom til å få det fram i og med at feltet var etter 10-15 meter svømming, og han dermed er langt unna meg i en prøvesetting.

Det som igjen skjer med det samme "prøven" starter, dvs vi har hilst på "dommer" og fått forklart prøven er at Vito blir KNEPP tyst, munnen igjen og jeg kjenner veldig igjen hvordan han er på prøve.. På feltet henter han vilt greit nok, tar mye lengre veier inn enn han gjør på "trening", helt tydelig at han orientere seg uti feltet. Forsøkte å gå i fra den største gåsa, men etter animering fra Ellen tar han den med seg. Akkurat denne biten er trenbart føler jeg, selv om jeg ikke liker at han blir så "egenrådig" med en gang han går inn i knepptystprøveVito....  Første dobbeltmarkering henter han først, og kommer ok inn, men jeg føler at jeg mer og mer har en trykk-koker ved min venstre side, som bare venter på å eksplodere.. (fortsatt KNEPP tyst, men spent som en stålfjær) Ved siste dobbeltmarkering løper han til den som er skjult for meg først, og blir borte en stund.. Når jeg skal se etter han ser jeg han langt oppi lia med anda i kjeften, løper villmann omkring og har tydligvis ingen planer om å komme inn til meg.. Etter en stund spytter han rett og slett den anda ut og skal til å søke videre, men kaster har fått instrukser og får han til å gjennomføre og komme inn til meg.. Akkurat da følte jeg veldig for å melde meg av prøven.. Hva er det som skjer med en gang han går inn i den modusen??? På vanlig trening kommer han inn, om ikke superspontant, så aldri om han løper stikk motsatt vei med noe i kjeften.. Det var også ett stort sår i anda, tydelig merke etter en hjørnetann.

Jeg skulle ta en dobbeltmarkering til for å få "snakket" til han med en gang han ikke snudde, og det var da nedturen kom for fullt.. Vito løper ut, henter rimelig kjapt og kommer inn.. med en fullstendig knust and.. ikke ett helt bein igjen i den kroppen..Det samme skjedde med den andre, han rett og slett knuser den før han kommer inn.. :-(

Helt siden Ørskogfjellet i fjor har han hatt STRØKEN viltbehandling, men det er helt klart at han tar ut stresset sitt som tydligvis bygger seg så høyt i løpet av en "prøve" på å demontere vilt, og dette har jeg overhode ingen peiling på hvordan løse (om det overhode er mulig å løse, noe jeg tviler litt på) Dette handler egentlig ikke om vilthåndtering, men om at stresset hans blir så høyt i de settingene at det må ut på en eller annen måte....

Så selv om det direkte skjærer meg i hjertet å "kaste inn" håndkleet når det gjelder Vito og B-prøver, er det vel den avgjørelsen som er tatt.. Jeg har rett og slett ingen ideer om hvordan gripe det an :-(

Vito får bli praktisk jakthund og kanskje WT hund, men B-prøvehund tror jeg vi gir oss på nå..




Vår nye "karriere"?

Jeg har mange slags tanker om hvorfor ting har blitt som de har blitt, og jeg ska ta på meg omtrent all skyld selv, Vito er en knallgod hund som helt klart ikke er trent opp riktig med tanke på hvordan han er.. Handicappet henger nok en gang "i andre enden av lina"

Når jeg får "deppet ferdig" skal vi finne på noe annet å trene mot, han er fire år og en søksmaskin av en hund, så han skal helt klart forsette som det. Jeg kommer også til å være med på endel jakttreninger fremover, Vito er jo ikke min siste jaktlabrador (faktisk min første :-) ), og retrieverjakt er noe av det kuleste jeg kan tenke meg (OG utfordrende), så vi fortsetter å trene, om enn ikke fullt så målbevisst kanskje..

Hmm.. rundering kanskje.. lydighet... spor.... Nå er det bare å gi "full gass" på treningene fremover, ikke noe vits i å tenke på at jeg kanskje drar han for høyt :-/

Jeg har også vært på kurs som obeservatør hos Siv/Amokk hundeskole, + en privattime med tanke på å lære litt mer om omvendt lokking. Mer om dette kommer i neste blogg, i dag ble det som sagt en nedtur blogg, og litt en : Bli ferdig med det, sånn ble det og du har fortsatt verdens beste VITO :-))

Konkuranselysten våkner til liv...

Før i verden, når jeg var "ung", syns jeg det var ekstremt morsomt å konkurrere med hund. ALL min tid gikk med til å trene opp mot konkurranser, da først og fremst bruks, men også lydighet, og jeg fikk forholdsvis gode resultater på hundene mine.. Flatten Dino var til start på Nordisk 2 ganger, og konkurerte også i elite lydighet og sporhundprøver i RIK... Danzy var Norsk lydighetschampion og starte endel sporhundkonkurranser i RIK... Ifrah var også godt på vei oppover i klassene i lydighet før hun ble syk..

Også fikk jeg Vito, kanskje den beste hunden jeg noensinne har hatt i mitt eie, og han skulle bli jakthund. Jeg så jo at han hadde ekstremt gode forutsetninger for lydighet og bruks, men han skulle bli jakthund.. Og ting tok tid, Vito var og er ingen enkel hund å trene opp mot jaktprøver på grunn av sin ekstreme jaktlyst, selvstendighet og ikke minst endel feillæring fra en fersking de første 1,5-2 åra..  Vito har i hele sitt liv startet 5 jaktprøver... 2 ganger i BK og 3 ganger i AK, også var han med på Mesterskapshelga i fjor. That's it liksom...  Jeg har egentlig ikke savnet det å konkurrere heller, storkoser meg i hverdagen med en maskin av en hund som jeg kan ha med overalt helt uten styr, har faktisk trent mer fysisk enn mentalt siste året..

Men nå skjer det noe i hodet på den tobente.. Jeg har LYST til så mye.. Jeg har lyst til å trene masse, jeg har lyst til å starte, jeg har lyst til å være med igjen!!




 

 

For å være helt ærlig lurer jeg jo på hvor langt jeg kommer innen jakten med Vito... Han har kapasitet utav en annen verden, men om JEG noensinne får vist frem dette er jeg litt tvilende til... Også begynte tankene å melde seg.. Kanskje vi skal begynne å trene mot NBF?? Nå har Vito aldri noensinne trent seriøst lydighet, kun for lek og morro. Og selv om han har meget gode øvelser, er det LANGT igjen med tanke på generalisering før vi kan gå inn på en lydighetsbane og gjøre en god figur...

 

Men de seneste ukene har vi trent jevnt og trutt, egentlig mest med Cassie, men så får jeg så dårlig samvittighet overfor Vito som ikke får trene, så da har han fått like mye trening som henne.. Og joda, han går lydighet som det lukter svidd av!! Så lenge belønningen kommer jevnt og trutt, og vi ikke har noe som forstyrrer :-))).

 

 



 

 

Hold fast! Begge to ganske så flinke om jeg skal si det selv :-))

 

 

Cassie fikk sitt første spor av året i dag, og jeg ser det samme i år som jeg så i fjor høst.. Den hunden har ett naturlig anlegg for spor... Lav nese, flott arbeid ved sportap og passe intensitet! Jeg har jobbet ganske jevnt med henne på lydighet siste ukene, og ser stor fremgang. Har savnet litt at hun "byr frem" mer, men jeg tror rett og slett at jeg skal gi henne litt tid. Hun er 9 måneder, er rett foran sin første løptetid, og erfaringsmessig øker hunden ganske mye i intensitet mellom 1 og 2 år, så jeg er ganske så overbevist om at hun kommer, jeg må bare gi henne litt tid!! Hun er veldig lettlært, har veldig god lek og er utrolig lite berørt av det som skjer rundt henne, det være seg andre hunder, bråk etc.. En ganske så morsom hund som jeg etterhvert begynner å bli utrolig facinert av. Det bor MYE mer i henne enn det som tilsynelatende vises frem ved første øyekast, hun er helt ukomplisert å ha med seg overalt, og veldig førbar, i motsetning til den andre hunden i husholdningen..hehe

 

 

Så da blir spørsmålet..: Skal jeg satse for fullt innen bruks med Cassie, og fortsette med planen jeg har hatt med Vito? Dvs jakttrening og prøver, og å få han godkjent som ettersøkshund.. Eller skal jeg satse bruks med begge to? OG legge planen om ettersøkshund på hylla.. Hmmm... akkurat nå, mens barmarken tyter frem har jeg jo en overlegen tro på at jeg skal orke å trene begge to i alt, men jeg er jo ikke 8 år og tror på julenissen lenger, så jeg bør ta ett valg..

 

 

 

 

Spor?? Nei vi får vente til våren :-)

 

 

Jeg TROR jeg har klart å komme til en konklusjon.. Vito fortsetter å jobbe med jakten, han skal få trene MYE mer lydighet enn før, jeg har ett lite håp om at det kan bedre samarbeidet vårt innen jakten, også skal han forhåpentligvis bli godkjent ettersøkshund i løpet av året.

 

Cassie skal trene mot NBF i år, dvs mye spor og lydighet, også kommer hun til å bli trent litt med tanke på jakt også, men ikke så veldig mye i år, kun det grunnleggende, hun skal få være pausefyll på jakttreningen i år, dvs være ute å gjøre ingen ting på fellestreningen, også drypper det inn ganske mye trening i løpet av uken på våre turer i skog og mark.. Akkurat nå er det stoppsignalet vi terper på når vi er ute på tur.. Jeg klarer jo aldri å gå en tur på egen hånd uten å legge inn momenter av trening i løpet av turen, og det fungerer faktisk veldig bra selv om det er med to isteden for en heldigvis.

 

 

En litt forvirrende blogg med mye tanker, men jeg syns jo egentlig det er litt trist at jeg sitter på DEN kanonhunden, og liksom aldri får "vist" han frem. Ikke at det betyr alt, men det hadde jo vært morsomt osv.. hehe.

 

 

En annen greie som ikke er fullt så morsomt er at det nok engang ser ut til å være noe galt med kroppen til Vito.. :-( Har egentlig sett det en stund, men han skjuler smerte ekstremt godt, så det tar litt tid før det går inn hos meg også... Men den siste måneden ( i alle fall) har han ikke ville løpe på tur... Han løper de første 5 minuttene, også legger han seg bak meg og går der resten av turen. Det i seg selv burde få det til å ringe en rød bjelle i hodet til alle som kjenner han. Og innimellom ser han litt halt ut, men ikke konkret halt, men stiv. I går når vi var ute og jogget så vi det helt klart.. Det er ett eller annet som plager han. Var faktisk søstra mi som kommenterte det "rødmer".. Han stikker/avlaster høyre frem (tror jeg), og har egentlig gjort det ganske lenge. På trening ser man jo aldri slike signaler på Vito, for da er han høy på adrenalin og merker ikke smerte, det er på hverdagsturene han har vist det en god stund nå at han har vondt :-(. Det var venstre skulder han knuste i ung alder, men det KAN jo være den han har vondt i også, ikke helt lett å se all den tid han ikke her halt, bare tydelig stakkato i gangen.. Får ta turen til vår kiropraktor i Åkrestrømmen litt før planlagt og se hva hun finner. For at hun finner noe er jeg desverre ikke i tvil om!

 

 

 

Vitogutten min, verdens beste uansett resultater!!!

Våren i anmarsj..

Ingen blogging i vinter.. Tror jeg kort oppsummerer vinteren med: Veldig lite dummy trening, Veldig mye fysisk trening, da mest på ski og veldig dårlig med blogglyst :-)



Ny løpemaskin i idrettslaget Leik har ført til mange flotte skiturer i fantastiske løyper. Begge hundene er helt ukompliserte å ha med seg på ski, og jeg har faktisk flotta meg med nye ski og skisko, noe som har økt skigleden betraktelig!

I Januar arrangerte kennel Redrivals jaktkurs for Cassie kullet med Sanna Hallgren som instruktør. Vi var heldige med været og hadde to flotte dager med med masse nyttige tips.



Frøkna har STOR viltinteresse, og nå begynner jaggu avleveringa å ligne noe også!

I mars hadde jaktkomiteen i Retrieverklubben avd Trondheim stand på Villmarksmessa på Melhus, målet var å informere om retrieveren som jakthund, og ett lite håp om å få med flere som vil trene jakt i Trøndelag. Vi hadde også demo lørdag/søndag, med Kiska og Vito som demohunder på linjetag/finsøk og markering, og Lynx som demohund på tolling. Hundene oppførte seg helt eksemplarisk, og det til tross for massive forstyrrelser i form av folk og hunder, morsomt å vise frem hvor lite berørte de er av det aller meste så lenge det står dummy henting på agendaen. Var litt spent på Vito pga at Kiska akkurat var ferdig med løpetid, og at han viste uka før at han var veldig "forelska", men han vet nok når det er alvor, for på demoen var han helt strøken..

Hundene var med på stand hele helga, og spesielt Emil dro masse folk, pen og sjarmerende som han er.

 

I påska var vi så heldige å få være med på 3 dager med jakttrening i Østfold sammen med betraktelig mer rutinerte folk enn oss selv. Jeg og Ellen, Vito, Kiska og Zorro bodde hos Sarita, og trente i Østfold med Kari Anne m.flere. Virkelig lærerikt å se hvordan de legger opp treningene. Her har vi endel å lære, både med tanke på å gå ut i forkant og forbrede, og å legge ut mange flere områder, lengre avstander etc. Med tanke på at Vito hadde ligget "brakk" omtrent hele vinteren, så ble han kastet rett ut i 3 harde dager. Onsdag ettermiddag fungerte han veldig dårlig syns jeg. Han er helt bestemt på at Kiska ikke har sluttet med løpetid denne gangen av en eller annen merkelig grunn, og dette gjør at han stresser endel i nærheten av henne, og jakttreninga onsdag bar preg av dårlig konsentrasjon og litt stress. Heldigvis bedret dette seg torsdag og fredag, og det han gjorde feil da skyldes ikke "forelskelse" for å si det sånn.

 

Morsomt med barmark og dummyer igjen :-)

 

Fikk mange tips jeg skal ta med meg videre, både med tanke på handling og ikke minst hvordan jobbe med Vito når selvstendigheten tar overhånd, noe den til tider gjør når avstanden fra meg blir stor. Har jo løpt ut endel og "korrigert" han, dvs satt han opp der han var når jeg blåste stopp, også gått tilbake og sendt han på nytt. Syns ikke det har hatt allverdens effekt, ikke er det så trivelig å "kjefte han huden full" heller. Fikk ett veldig godt tips om rett og slett å ta han inn igjen når han ikke hører. Det han vil mest av alt i hele verden er jo å få hentet dummy, og da må jo den største straffen være å IKKE få lov til å hente, men tvert i mot komme inn uten, og da gjerne se at en annen hund, evt jeg selv henter dummy. Vito fikk en "tøff" dag på fredag, da han stadig måtte komme inn uten dummy. Etterhver så det ut som han faktisk tok læring, jeg er ikke det minste i tvil om at man er inne på veldig riktig tankegang når det gjelder å få han litt mer lydhør!!

 

 

Det tar på å bli utfordret mentalt, jeg har aldri i hele Vito sitt liv sett han så sliten som etter fredagens trening :-)) (Bilde tatt av Sarita)

 

 

Sånn kan det gå, etter 3 dager med MYE trening og inntrykk, og litt lite søvn, må selv en Vito gutt "kaste inn årene" i pausen, hærlig å se!!

 

Ellers så ser jeg at det rakner litt på lange linjetag, her har jeg en jobb å gjøre, og etter påskeutfarten har vi faktisk trent akkurat dette hver dag. Må trene opp igjen minnesbildet og ikke minst å holde linjene lenger enn det han gjør.

 

Når jeg sier at vi ikke har trent er det litt en sannhet med modifikasjoner. Vi har faktisk trent med vilt minst en gang i måneden. Vito har hatt helt strøken oppførsel både med tanke på opptak og avlevering. Helt til for ett par uker siden, da jeg testet ut 8 ukjente vilt i ett feltsøk. Da var han litt mer nølende i opptaket, også forsøkte han å byttet (grrrr) kråke med fasan en gang. altså ikke så helt i mål som jeg trodde, men alt av avleveringer er i alle fall (bank i bordet) helt i orden.

 

Cassie har fått veldig sporadisk trening i vinter, men nok litt mer enn Vito. Stort sett hver onsdag har vi vært i ridehuset og trent, + endel småtteri på stua. Hun er utrolig lettlært, og begynner nå å ha rimelig kontroll på apportering. Ingen øvelser er helt ferdige, men som sagt, begynner å ligne noe. Når barmarken kommer skal vi få trent litt mer jevnt, og da kommer nok progresjonen til å øke også tipper jeg :-) Første løpetid er nok rett rundt hjørnet, hun har jo rukket å bli 9 mnd den lille flisa, og når hun er ferdige med den regner jeg med vi går en god treningsperiode i møte.

 

 

To VELDIG gode venner, en liten pøbel som "plager" verdens snilleste onkel, men sånn egentlig er jeg rimelig sikker på at begge to har stor glede av hverandre!

 

 

 

 

 

Skriv navnet på en du vil tagge:

Skriv inn et navn

Mesterskapshelgen!

I helga var det klart for årets høydepunkt, nemlig MH for retrievere. Det var 135 hunder påmeldte, 97 i åpen klasse, og Nordens beste jakthunder var samlet.

Selv hadde jeg ikke noen forventninger, jeg har aldri vært med på dette og ante egentlig ikke hva jeg gikk til, men hadde fått tips at markering var en lur ting på trene på forkant...



På plass på Haraldvangen, vårt emintente overnattingssted i helga. Litt sånn leirskole følelse, men helt greit, stort rom, do/dusj rett over gangen, og hunder tillatt. God frokost var også inkl i prisen, så vi koste oss der ja!

Lørdag startet det hele med innmarsj bak hornmusikk. Her kom det tydelig frem at Vito kom fra bøgda og ikke akkurat har sett masse folk i samme klær med digre greier foran seg (les musikk instrumenter) Først stirra han helt sjokkert på flokken, også kom det noen bjeff... hehe. Aldri sett sånn før han nemlig. Byhunden Kiska leet selvfølgelig ikke ett øyebryn, noe Vito nok syns var rimelig nonchelant... Åkke som, vi kom oss til skogs, og etter høytidelig åpning var det klart for å finne sine restrektive startposter. Jeg og Ellen havnet uheldigvis i hver vår "leir", men holdt oss oppdaterte med sms utover formiddagen.

Første posten min var en laang enkeltmarkering i tett bjørkeskog, over en liten skogsvei. Veldig mange som fløytet og dirigerte masse, for mange hunder hadde trøbbel med å bedømme avstanden og gikk inn i skogen for tidlig. Mitt håp var at Vito fikset dette selv, for å ta han inn fra skogen og få sende han bakover og bakover også håpe at jeg husket hvor i den tette skogen dummy lå var litt å tro på julenissen at jeg skulle klart. Vito rolig og konsentrert, markerte som en gud og løp rett og slett rett ut og hentet -- oh lykke. Så enkelt kan det faktisk gjøres, 20 poeng og en pangstart!

Neste post var en dobbelt markering med en streng irsk dommer. Ved dobbeltkommando på fotgående som var bedømt, ble man faktisk "kastet ut", det skulle være orden på foten... Heldigvis gikk Vito som en drøm, og virket også her veldig fokusert. Første kastet gikk i en vanndam på jordet, såpass stor at det gikk å svømme i den, og den andre ble umiddelbart etter plasket i vannet kastet bakover jordet, bak en liten haug. Vito fikk rett og slett ikke med seg markering nr to, plasket forstyrret nok endel vil jeg tro... Full fart ut i vannet og hentet den der, rett inn og avleverte prikkfritt. Sendte han på nytt, og han beinet ut i en slik fart at jeg begynte å lure på om han hadde sett den, men dengang ei.... Han endte opp i vannet samme hva jeg gjorde. Han hørte forsåvidt fint på fløyta, men ingen formening om å komme seg lengre bak... etter 3-4 forsøk ble vi brutt, og det var bare å kalle inn, og motta kryss på startnr sitt, noe som betyr i praksis at man er ute..  Men jeg er faktisk veldig fornøyd med Vito her jeg.. han hører på fløyta, VIL samarbeide, det ble rett og slett for vanskelig for han utifra hvordan vi har trent.

Siste posten vår var en dirigering. Det gikk først ett skudd og markering i ett lite vann med siv som han ikke skulle ha, oppgaven var dirigering ca 90 grader unna markeringen over en dal/grustak. Vito slapp markeringen med en gang, og var klar for dirigering. Jeg sendte han med vilje litt for langt til venstre, da jeg ville sikre meg at han ikke dro i dammen, var nemlig en 50-60 meter hunden ikke var synlig, og da i teorien omtrent kunne være i dammen før man så den, ergo valgte jeg som jeg gjorde. Han gikk ut som en kanonkule, i snorrett linje, men jeg stoppet han for sent, han kom helt opp i skogkanten før jeg blåste, og da fikk han utlegger og hennes dummyer i nesen og forsvant inni skogen for meg..... Kom ut igjen etterhvert, og hørte på hver stopp, men å findirigere på såpass avstand i det terrenget.. vel så gode er vi ikke ennå... Etter 4-5 forsøk var det takk for seg på denne posten, og jeg ropte inn Vito.
Men igjen altså.. han HØRER.. på ut signalet og stoppsignalet og VIL samarbeide, jeg er bare så utrolig fornøyd med akkurat det!!! At vi ikke fikk inn dummy skyldes at jeg ikke har trent han godt nok i en slik setting rett og slett, Vito er rimelig unnskyldt han egentlig :-)

Av 97 hunder (litt usikker på om det var noe som ikke startet) var det vel litt over 30 som kom igjennom 6 poster uten null... Det VAR vanskelig. Imponerende å se de 12 hundene som gikk til semifinale, note to herself: Lære hunden dirigering i områder der hund og fører nesten ikke kan se hverandre.. hmm.. lære ny kommando.. stå på to for å få informasjon :-))

Jeg sitter igjen med en veldig god følelse. Joda, vi nullet på to poster, men det jeg ser er at med riktig trening fremover nå, er hunden min faktisk mer enn god nok til å være med i dette laget!

Og en annen ting jeg setter umåtelig stor pris på er modusen til Vito. På veldig mange treninger er han heit, stresser på fot, kan komme med en og annen pip, ikke høre etc etc.. men når vi er på prøver (hittil i alle fall) går han inn i "boblen" og blir sånn..: Du og jag morsan, du og jag.. Måtte det bare vare, jeg VET det er det motsatte som er mest vanlig!!

Ellen og Kiska nullet på to poster og trakk seg fra den antatt vanskeligste. Kiska valgte å kjøre løpet selv, og overhode ikke høre på fløyta, og da blir det ikke så mange poeng når man ikke eksakt husker hvor dummy landet. Dette er en treningsak, Kiska er en knallhund, men også en hund med veldig stor jaktlyst, så vi må legge opp treningen litt annerledes fremover, faktisk ta i bruk noen "Vito taktikker" :-)

Det er en høydare å få med seg en slik helg. Masse trivelige folk overalt, ett fantastisk arrangement der stort sett ALT gikk på skinner, og ikke minst: Utrolig mange gode prestasjoner å se!! Du verden for en morsom "sport" dette er.

Vi lå jo på ett internat, med hunder i omtrent alle rom. Ikke en bjeff var å høre, det vi våknet av om morgenen var dunking i veggene, dsv retrievere som våknet og logret dagen velkommen -- Hærlig!!

Jeg er utrolig glad for at jeg og Ellen kan reise på slike happeninger sammen! Ikke bare er det mye trivelige å reise sammen med noen, men også å være flere på å se hva som kreves og hva vi må trene på fremover for å nærme oss nivået. Hunder har vi som har potensialet begge to, ingen tvil om det, så da er det bare å få med hundeførerne også :-))



Bestevennene labb i labb på Haraldvangen, litt preget av stundens "alvor" kanskje, de lå i alle fall sånn ganske så lenge -- de søte, gode jakthundene våre :-)

Jaktkurs, stor valp og mindre valp...

Etter fadesen med vilt på Sunnmøre har vi holdt oss til dummyer i mange uker. Jobbet med spontanitet  inn etter tips fra Jonny. Syns jeg ser tegn til bedring, må jo teste litt innimellom selv om jeg skal fortsette å jobbe han helt inn utover høsten :-)

Forrige helg arrangerte avdelingen vår jaktprøve, og jeg må si det var litt sårt å gå inn som hjelper på heltid, man vil jo så gjerne starte.. Men jeg er overbevist om at valget om å vente er lurt, og når ting ble som de ble, er det jo morsomt å gå som hjelper og få sett alle hundene som starter. Treningskompis Ellen og Kiska smelte til med en 1 pr lørdag - HURRA! På søndag gikk de også en fantastisk prøve, med da var Kiska rimelig heit i toppen, og peip fra seg en 1 premie desverre.

Mandag og tirsdag var det jaktkurs med Anita Norrblom, dommer og oppdretter av jaktlabrador. Jeg er så heldig å få bli med når den Nordiske tollergjengen trommer sammen til kurs, så da var Vito og 6 tollere som var med.

Mitt hovedønske for kurset var å få noen med erfaring til å se på vilthåndteringen til Vito. Vi hadde godt med vilt etter helgens prøver, + noen fuglearter som ikke er med på prøver i Norge. Jeg fortalte Anita litt om hvordan jeg hadde opplevd Vito på vilt, også det at han kan finne på å gå fra en fugl for å sjekke opp de andre. Vi startet med en dobbeltmarkering der vi la opp en "felle" for Vito. Liten, svart fugl kastet som siste markering, og fristende monsterkanin som første med vinden i riktig retning, dvs når Vito gikk til sist kastet fikk han kaninen i nesa. Og joda, man går jo i fella må vite, i alle fall når man ikke vet at det er utlagt felle og nøye planlagt hva som skal gjøres når så skjer.... :-) Eneste han ikke gjorde var å forlate den sorte, lille fuglen.. Han tok den med seg og beinet over til kaninen.. og jeg brølte som jeg hadde styggen i hælene og løp ut til den gule.. Sikkert rimelig publikumsvennlig, men samma det.. Vito lettere sjokkert over at mor kom løpende, og absolutt ikke så fornøyd ut... Ombestemte seg sånn helt plutselig og fant det tryggest å komme hjem med den sorte lille fuglen.. når det først virket som det var så mye om å gjøre.. Og se da snudde mor om humøret og ble blid som en lerke, og belønningen var å få hente den deilige, store kaninen, som han riktignok la ned 4 meter fra meg, men som ikke hverken ble spist eller ødelagt, etter påminnelse kom den inn i riktig så fin stand.

Så la Anita ut ett feltsøk med 5 forskjellig vilt, alle godt merket og Anita sto ute i feltet, klar til å gi beskjed så snart den gule så mye som tenkte på å forlate vilt. Etter ett forykende felt med 4 vilt inn på rekordtid så fant Vito en litt pjuskete due som han egentlig syntes bare kunne ligge der.. Mor sint som en fele ut i feltet, men rakk kun ett halv brøl og tre skritt før Vito bråsnudde, hentet dua og beina inn.. Hmm.. læring på gang ja!

Før feltet snakket vi litt om Vito som type. Anita oppfattet han som ganske så hard, med ekstrem jaktlyst og veldig selvstendig. Ingen nybegynner hund i jakt, men en fantastisk god hund i følge Anita. Var egentlig veldig deilig for meg å få en bekreftelse på deg jeg har følt endel på. Vito ER ingen enkel hund å trene, og i alle fall for meg som ikke har allverdens erfaring med jakttrening. Jeg fikk tips om å være veldig streng og på han hvis han så mye som tenkte på å forlate vilt, men NÅR han kom hjem, skulle jeg gjøre meg litt "liten", dvs snu meg litt bort og overhode ikke vise interesse for viltet. Vito har meget stor byttedominans, så det for han å levere vilt til meg er faktisk en stor gest. Og FOR en forandring bare med de små justeringene!! Er det mulig liksom?? Etter andre apporteringen kom han inn med ørene brettet bakover fra 10 meters avstand, og virkelig trykka viltet i hånda på meg.. Ingen som stirra på han, dvs truet med å ta fra han viltet, men viste litt underdanighet ved å se bort... Og se da ble det en helt annen sak å gi i fra seg... Og sånn var han faktisk hele kurset.. Fantastiske apporteringer av alt av vilt, og det ble hentet MYE. Og som Anita sa: Din hund har overhode ikke noe viltproblem, han henter og behandler alt vilt fint, og har veldig fine apporteringer.

Vito gikk i "fella" med å velge bort vilt en gang til i løpet av kurset, men i og med at jeg nå var våken kom han ca 2 meter i fra før korreksen var ett faktum, og han snudde på femøringen, plukket og kom inn.. Tror jeg fikk fortalt han at dette ikke er akseptert oppførsel. Vi er ikke i mål, men nå vet jeg litt mer hva og hvordan jeg skal gjøre hvis det tuller seg til igjen, noe jeg faktisk ikke tror det gjør! Det handler om erfaring, dvs liten erfaring med vilt, til tross for at jeg føler at vi har trent endel med vilt. Ved nye arter skulle jeg la Vito lukte på det før det ble lagt ut, slik at han kjente igjen arten når han kom ut. Forlater han skal jeg virkelig vise misnøye, og når jeg har fått respons skal jeg løpe ut og gjøre viltet han forlot kjempemorsomt med jaktlek.

Han markerte helt rævva dårlig på kurset, og linjene hans var heller ikke noe å skryte av, men vi fikk hjelp og svar på det vi ønsket, og det var viltet. Så får vi gå litt tilbake i treninga og hjernevaske litt på linjetag fremover, har kjørt MYE blindt i sommer for å lære meg å handle han, og det bærer linjene hans preg av nå. Men vi har en treningsplan fremover, går på med fornyet iver nå!

Lille Pato er ikke fullt så liten lenger, har vel rukket å bli snart 5 mnd, en langbeint alldeles bedårende valp som nå er i full tannfelling, og ergo litt mer "redd" ting enn han har vært. Ingen store greier, men litt boffing og busting blir det. Konsentrasjonen hans er også litt dårligere om dagen, så vi gjør ikke allverdens greier på treningsfronten, han får lov til å være valp rett og slett!

Og nå er det kun dager igjen før lille Cassie, dvs Redrivals Vinx Eyewiper ankommer Hølonda. Etter å ha hørt mest på Elisabeth og endel på magefølelsen er jeg rimelig sikker på at vi får en flott valp!!

Ganske så søt den lille prinsessa vår!

Cassie i tet, ingen planer om å miste skatten sin nei :)

6 uker og øver på å stå pent på bordet.

Hele gjengen på gårdsbesøk, veldig trygge, livlige valper.

Ganske så stolt, haleføringen sier vel det meste!

Vi gleder oss MASSE, både jeg og Mona til å bli kjent med Cassie. Elisabeth har gjort en fantastisk jobb med de, så nå er det bare for oss å forvalte dette videre!