Brukshundkurs på Sølen.

Da har jeg og Vito tilbragt en uke på Sølen i forbindelse med Nbf sitt brukshundkurs. Jeg har jo vært kurssekretær, og selv om stordelen av jobben var gjort i forkant foran Pc'n, var det det litt administrasjon på selve kurset også. Alt fungerte flott, og det virket som de aller fleste var godt fornøyd med uka!

Jeg selv hadde avtalt med fysioterapauten hvordan jeg skulle trene kneet, slik at det var greit å hoppe over en uke med behandling. Jeg tok nok litt "av" i gleden av å kunne sykle igjen, og ble straffet for det med tildels sterke smerter. Men alt i alt går det fremover, og selv om jeg nok ikke hadde brukt foten så mye hvis jeg hadde vært hjemme, har jeg nok ikke gjort så alt for mye galt den uka på Sølen. Trodde jeg hadde fått betennelse i kneet, og var en tur til legen i går, men det viste seg at det nok bare er en litt kraftig reaksjon på skruene i forbindelse med at jeg beveger meg mer, og behandlingen er å ise ned foten etter trening.

Vito har også fått gjort litt på Sølen. Bjørnar Strand har tatt på seg å gå litt spor med han, og han hadde en formidabel fremgang fra spor til spor. Gleder meg MASSE til jeg kan gå med han selv, men inntil videre kan jeg ikke det. Feltsøk trente vi også, og der er han jo god, selv om han til tider går litt langt. Søkslysten er det i alle fall ingen ting å si på. Veldig godt fornøyd med at jeg klarte å bryte han de gangene han var inne på tanken på å bytte!

En kveld fikk jeg med meg Kari Anne ut noen timer for litt jakttrening, og du verden så nyttig det er å få noen nye tips til treninga. Vito fikk også prøvd seg på dummykaster m/skudd for første gang, og selv om han overhode ikke så at det ble skutt ut dummy, lydmarkerte han som en drøm, og hadde to flotte hentinger av dummy. Du verden så langt den tingen skyter, lurere kanskje på om vi må kjøpe oss en sånn :-)). Fikk også nyttige tips når det gjelder risting etter vannarbeid, og etter to gode økter med det ser det ut som om budskapet er forstått. Fikk også gleden av å se elite hunden Ida på markeringsarbeid, godt å se hva man har å strekke seg etter!

Vi hadde også lille Ynni hos oss noen timer hver dag. Lille Ynni er en søt liten lakrisvalp på 3,5 måned, og hun var i "barnehage" hos meg og onkel Vito mens mor instruerte. Helt hærlig liten sak som var vanvittig lydhør, ser veldig godt at det er forskjell på labrador valper ja, her trengtes det bare en liten kremt før budskapet var oppfattet. Vito var utrolig flink med valpen, og han fant seg i å bli brukt både som trampoline og lekeonkel. Innimellom prøvde han å være seriøs, og la seg og skulle liksom overse valpen.. Det jeg så var at hun trengte ikke legge så veldig mye energi i å få han med igjen, ikke så lett å være voksen over tid visstnok..hehe.

Vel hjemme igjen så jeg til min store glede at Ellen hadde vært på kennelsamling med sin lakris, og virkelig fått smaken på jakttrening (jeg har jo lurte henne med litt før også, men nå var det en helt annen  glød gitt:-) Så i dag pakket vi sekken og dro til ett fantastisk sted med vann og myrer rundt, og ikke minst i grei gåavstand fra veien. Jeg klarer å gå 10-15 minutter med staver nå, og når man har hele dagen å ta av, går det greit med litt handicapidrett. Vi la opp dirigeringer og kastet markeringer som forstyrrelser, og jeg var veldig bevisst å flytte meg så han ikke gikk i sporgata (takk Kari Anne), + at jeg ett sted hadde lagt ut finsøk område så jeg stoppet han på tur ut, og blåste finsøksignal (nok engang, takk Kari Anne..hehe). Må virkelig si at jeg er SUPER imponert over Vito i dag, ikke minst med markerings og apporterings arbeidet hans. Ingen tendens overhode til å la beina fly berserk, han holdt seg veldig i området dummy falt, selv om det ikke var like lett bestandig. (han hadde jo også gått på dirigering før han fikk hente markeringa), og alt av dummyer ble hentet inn i full fart, ingen tendens til bytting. Stopp og finsøk gikk også helt strålende, jeg er faktisk (nok engang) veldig fornøyd med hunden min i dag. Veldig lydig på alt av signaler, og jeg var også flink til å bryte han hvis han ikke gikk rett ut på linjetag (nok engang tips fra Sølen), og han hørte på det også, kom inn igjen uten å "klare selv bare jeg løper nok".

De fleste av dirigeringen var også delvis blinde, i og med at jeg satt på sekken med Vito mens Ellen la ut. Han fulgte nok litt med, men bare delvis. Vi fikk også jobbet litt vannarbeid, og tok en runde med ikke riste seg først, der jeg opplevde at han påbegynte risting på tur inn, jeg sa nei, han brøyt tvert og kom inn med dummy. Så tok jeg to lange dirigeringer over vannet som også gikk greit. Den første valgte han å løpe rundt hele vannet tilbake, min roping for å få kontakt førte bare til at han løp som faen inn til meg, hehe, han hørte nok litt annet enn det jeg prøvde å formidle. Den andre brukte han litt tid før han fant, og han var da litt mer sanset, så når jeg blåste stopp etter at han hadde dummy i munne, stoppet han og jeg fikk han til å svømme tilbake.. Det var nok drøyt 100 meter over vannet, så jeg var veldig fornøyd med den siste vann dirigeringen! Og ingen planer overhode om å riste seg.

Kiska fikk naturlig nok enklere oppgaver, men den hunden har virkelig potensiale! Veldig rolig og sanset, og full fart i jobb. Vanvittig førbar og samarbeidsvillig. Jeg kjenner ett bittelite snev av misunnelse når jeg ser den førbarheten frøkna viser, men for all del, den gule er mors hjertebarn uansett selvstendighet og litt mindre førbarhet!!

Kan jeg snart hente den dummyen i vannet nå eller???

 Lagt meg på jakken til mutter jeg....

Man kan slappe av litt i pausene.. eller..?

Ups.. sovna visst helt på "post" jeg..

Våken igjen!!

Hmm, hva galt har jeg gjort nå da tro??

Alle bildene er tatt av Ellen Beate Hove.

Utstilling...

Ja da har vi altså vært på labrador utstilling...  Ikke det at Vito står for noe som helst Championat ennå, men vi må jo uansett innom utstilling HVIS det skulle bli aktuelt engang, og nå passet det fint i og med at situasjonen har vært som den har vært i sommer.. Vito har lagt på seg 2 kg siden han smelte av kneet mitt, og jeg hadde jo hørt rykter om at det kanskje var positivt med tanke på utstilling..

Dette er min personlige blogg, og da kan jeg faktisk ytre mine meninger helt fritt.. og jeg må si jeg syns det var trist å se at så mange av labradorene som ble vist frem i ringen i mine øyne var direkte overvektige... Er ikke labradoren en jakthund?? Kan ikke tenke meg at så veldig mange av de som vraltet rundt ringen der hadde holdt en halv dag på jakt engang... Er det virkelig meninga at de må være så store og tunge?? Og hvis ja.. hvorfor det? Jeg fikk på kritikken til Vito at han manglet masse... Er masse det samme som fett?? Jeg hater feite hunder, og syns det er skremmende at en jakthundrase må være så tung og ja.. feit for å gjøre det bra på utstilling.. Hadde vært utrolig morro å hatt en utstillingslabrador, og trent den så musklene spilte og sett hvilken kritikk den hadde fått... Hadde vel manglet "masse" den også kan jeg tenke meg...

Åkke som.. folk får drive som de vil, jeg skal ikke blande meg så veldig mye borti utstillings verden.. Ikke har jeg interesse og ikke har jeg noe særlig kunnskap heller, men jeg ser jo om en hund er feit eller ikke...

Vito fikk som sagt sin gule sløyfe, og det holder i massevis hvis han en gang i fremtiden skal bli så flink at det står championat og venter :-)) Han fikk skryt for kondisjon/muskler og for veldig "nice" temperement.. og ellers manglet han "masse", hadde for lite hode, for lite pels.. for steil front....i det hele tatt.. :-)) I sammenligning med de som var der og gjorde det bra kan jeg jo skjønne det med hodet.. han mangler jo 10 cm for å få samme bredde på skallen som de..hehe.. Det med pelsen er jeg helt enig i.. syns det er synd at de ikke har klart å avle med den gode, tette pelsen som mange labradorer har.., men man kan vel ikke få alt kanskje. Jeg syns faktisk jeg dro hjem med en ennå penere hund en jeg dro til utstillinga med..., og er utrolig fornøyd med at jeg har en slank, velbygget hund som kan jobbe hele dagen uten å bli noe særlig sliten!!!

Vito selv tok utstilling med stoisk ro.. Han satt ved stolen min i 3-4 timer, og gløttet på alt som skjedde rundt seg. Johanna stilte han helt ypperlig, og selv om han ikke akkurat var i ekstase inni ringen, oppførte han seg helt strålende og stilte seg opp med logrende hale og sjarmerte dommeren så godt han kunne. Bildene er tatt av Elisabeth Stene.



Egentlig litt rart han ikke fikk "kritikk" for høy haleføring også..hehe

Nye funderinger...

Da har jeg fått noen dager å fordøye røngten resultatet på.. Jeg har også lest meg litt opp både på forkalkning og Kartrofen sprøyte. Vito er helt i hundre, kan overhode ikke se at han har vondt noe som helst sted, og det har han nok ikke heller.  Han har jo kun hatt to runder med ryggvondt på 8 mnd, og i mellom tiden er han brukt hardt og overhode ikke vist noen tegn til smerter.

Jeg kommer nok til å prøve å bruke han helt som normalt fremover... jeg skal selvsagt være flink til å varme opp og gå han ned, men bortsett fra det skal vi "kjøre" på og ikke overdramatisere... Jeg vil nok være den første til å observere hvis han får vondt, og så lenge han ikke har vondt kommer han til å trenes hardt og mye... :-)) Vil vel tippe at det er ganske mange hunder som hadde fått diagnose forkalkning i ryggen hvis alle hunder som ble brukt mye i Norge hadde blitt røngtet...

Jeg var jo såvidt innom tenkeboksen på ny valp... Men alt i meg har lyst til å trene Vito, jeg er overhode ikke klar for en valp ennå, Vito er jo såvidt blitt voksen :-)) Så skal jeg bruke høsten til å trene opp meg selv, og til å så smått begynne å trene bruks og lydighet med Vito. Har også planer om å starte jaktprøve i midten av august hvis jeg rekker å få trent litt jakt før den tid. Skal være på Sølen som kurssekretær i hele uke 28, og der har jeg store planer om å få trent litt jakt på kveldstid sammen med ei meget dyktig "jaktdame" :-)) Må jo ta tak i vannarbeidet, har jo omtrent aldri trent i vann, og jeg trenger noen tips på f.eks risting.. Vet ikke om det er ett problem, men jeg vil jo gjerne få formidlet til den gule at det ikke er lov...

Har vært på kontroll på sykehuset i dag, og bilder viste at nå er kneet grodd... Operasjonen har vært vellykket, og alt har grodd sammen slik det skal. Så nå gjelder det å bite tenna sammen, overse smerter og trene seg opp igjen. Skinna ble igjen på sykehuset, VELDIG uvant og ikke ha den til å støtte opp hele foten.. :-)) Venner meg vel fort til det håper jeg, var jo nesten litt "skummelt" å skulle gå uten den..

Nedtur....

Men begynner med oppturen først.. Forrige helg var jeg på Sølen med mamma som privatsjåfør. Ikke vært der siden i fjor høst, så det var på tide å sjekke status. Og med ett kne som kan bøyes litt så går det greit både å sitte i bil og bo i campingvogn. Ekstra trivelig var det at Kennel Xo hadde samling der, da fikk jeg dekket mitt sosiale behov både på dagtid og kveldstid :-))

Lørdag ble jeg kjørt ut i skogen sammen med de andre, og fikk en politimann til å leke litt med Vito med skinnet. Litt lyst å se om han engasjerer seg like mye i lek med fremmed mann som med meg. Han starter veldig ivrig, men når Petter slenger han rundt oppi lufta, faller han av/slipper skinnet. Etter dette reserverte han seg helt tydelig, og selv om han fikk han igang igjen, var det liksom ikke noe futt i han. Veldig dempet når jeg trente litt apportering med han også, han TRAVET både ut og inn, noe jeg aldri har sett den hunden gjøre. Vel hjemme i spikerteltet så jeg at han hadde store smerter. Hylte når han gikk opp i sofaen, og etterhvert ble det tydligvis værre og værre. Han fikk ikke helt lammelser i ryggen, men tydelig veldig vondt. Musklene i lårene dirret, og han hadde store problemer med å reise seg.. Skreik bare vi tok han på ryggen.. Overhode ikke trivelig. Fikk låne smertestillende av Heidi, og dagen etter var han tilsynelatende smerterfri igjen... Jeg dryppet han med Expot ett par dager før jeg dro opp, og lurte på om det kunne være bivirkninger fra dette, men litt rart at det kom såpass lenge etter påføring.

Åkke som, ettersom dette er andre gangen han har skikkelig smerteanfall i ryggen, bestilte jeg time for røngting av ryggen når jeg kom hjem. Hadde vel egentlig ingen mistanke om at det skulle være noe galt i i skjellettet, men greit å få det sjekket uansett. I dag har han vært og fotografert ryggen sin, og det var skikkelig nedtur...  Skade og forkalkninger i en ryggvirvel langt bak på ryggen.., som jeg vil tippe han fikk i høst da han hadde første runden med smerter/lammelser i bakparten. Fikk en sprøyte med Kartrofen (tror jeg det heter), og skal ha 3 sprøyter til med en ukes mellomrom. Skal lese litt mer om hva konkret denne sprøyten gjør, men det var visst for å få ned hevelser i virvelen i alle fall.

Jeg kommer vel ikke til å legge allverdens begrensninger på han fremover, men skal selvfølgelig være forsiktig (prøve i alle fall...) med brå bevegelser, høye hopp etc etc.. Det vil si jeg mest sannsynlig skrinlegger min plan om å ta han opp i NBF programmet. Det vil innebære mye belønning med ball og skinn, hoppe høye hinder, krype bl.a, og jeg vil ikke trene hunden min til å gjøre noe jeg vet kan påføre han smerter.. Da får han heller holde seg til sin opprinnelige plan om å være jakthund med blodspor som hobby. I alle fall er det tanker jeg har rukket å gjøre meg nå,

Jeg har jo hele tiden vært redd for skader på Vito, han er serdeles uforsiktig med seg selv i terrenget, men at han i så ung alder allerede har rukket å pådra seg forkalkninger i ryggen liker jeg veldig dårlig...

I tenkeboksen.....

I helga hadde jeg besøk av Line og Rikke, som tok turen til Trøndelag for å starte dobbelt A-spor stevne i Nidaros. Jeg var med som supporter begge dager, og storkoste meg!!! Masse trivelige folk, og mange gode prestasjoner både på lydighetsbanen og i feltet. Veldig dårlig vær lørdag, der vi hadde alt fra kraftig vind/regn, sol og hagl.. Med andre ord en helt vanlig, Trøndersk forsommerdag... :-)) Søndag var det knallvær, og betraktelig tørrere å være tilskuer.

Line og Rikke gjorde masse bra, men det var litt stang ut på noen øvelser.. Er kun småtterier som skal klaffe nå før de helt store poengsummene kommer, og det gjør de!!

Vito og Rikke var som vanlig helt på nett, og Line tok med begge hundene på en god tur fredag ettermiddag. Var en lykkelig labrador som jeg omtrent så gliste når han dro ut på tur, han får masse turer selv om jeg er indisponert, men løstur med en av favoritt damene har det ikke blitt så mye av..

Gjørmebad hører med når man er på tur med tante...

Lørdag kveld fikk vi besøk av Linda og lille Mess på 5 mnd. Jeg var litt spent på om Vito i det hele tatt gadd å se på den lille tassen, for sist vi møtte en slik smårips på tur var det ikke måte på hvor overlegen han var.... Men det var visst ett uhell, for her ble det lekt og lekt og lekt på verandaen på ekte valpevis.. og joda, man kan visst kalles valp på 27 mnd også - Hærlig!!

Jeg har jo bokstavelig talt sittet på rævva i 5,5 uke nå, og da får man jaggu tid til å filosofere litt over mye og mangt.. Endel av det jeg har tenkt på er hundetrening.. Jeg digger jakttrening, men status er at jeg trener ca 80 % av tiden alene, og selv om jeg har to veldig hyggelige damer å trene med innimellom, savner jeg ett treningsmiljø!! Det er ett veldig godt treningsmiljø på brukssiden i og rundt Trondheim, med veldig trivelige og kompetente folk jeg kjenner og liker, og i helgen ble jeg vel enda mer overbevist.. Jeg kommer til å konvertere mer over til bruks. Jeg elsker å trene spor, og jeg digger å trene lydighet... og jeg savner å ha en gjeng å trene med!!

Kommer jeg til å kutte ut jakttrening? Nei, jeg gjør ikke det.. Jeg skal starte Bk i høst, og planen er fortsatt å starte AK neste sommer.. men jeg må også være realist på hvor langt vi kommer/hvor gode vi blir på høyt nivå, dvs gode i Ek....

Sykehus sjekk forrige uke viste at operasjon var vellykket (OG at jeg har veldig masse stæsj i kneet mitt...fikk se røngten bildet....) + at skinna jeg håpet skulle bli løst opp fortsatt skulle være låst i 2 uker til... Så 1 pinsedag skal jeg løsne på skinna, og jeg må vel innrømme at jeg gruer bittelitt... Etter 6 uker med kneet i låst stilling, har jeg blitt forbredt både av fastlege og operasjonslege at det kommer til å gjøre VONDT når det skal beveges igjen... Men, trøsten er at det kun er smerter, og det er det ingen som dør av. Er bare å bite tenna sammen og tvinge kneet til å bevege seg igjen :-))

Vito servicehund..

Bortsett fra å trene ei god økt med vekter og å se Hundehviskeren på tv hver dag, må jeg innrømme at det blir lange og kjedelige dager her i stolen min... Er begrenset hvor morro det er å se på tv 15 timer om dagen liksom.. eller surfe på nettet.. Jeg bruker litt tid på Nbf kurset, men åkke som er det MANGE timer som skal slåes ihjel i en stol...

For noen dager siden mistet jeg en boks snus som jeg ikke var kar om å få tak i igjen.. Og ut fra barnebingen sin kom den gule, plukket opp og avleverte boksen helt uten noe som helst kommando.. Hmmm, kan han brukes til noe nyttig tro.. Måtte prøve alt jeg hadde liggende rundt her, pillepakker, salver, lightere, fjernkontroller, tyggispakker etc etc.. Vito bare digget det.. hentet alt pent og pyntelig og la i hånda mi. Jeg gir han ingen ting for dette, han blir så hektisk av godbiter at da tror jeg det bare hadde blitt kaos og stress. Han får ros, og tilslutt får han en gulrotbit som han kan bære litt rundt på og spise opp når han ønsker det (gulrot er vel bortimot det eneste han ikke er så veldig glad i, ergo passer det godt som "avslutningsbelønning")

Neste dag måtte jeg bare utfordre litt mer.. Jeg ba han sette seg, og la ut mange ting rundt stolen min, og pekte på det han skulle hente. Ikke noe problem faktisk, han henter i den rekkefølgen han får beskjed om, og det rett og slett lyser glede utav han når han får ros for å stappe det godt inni hånda mi :-). Nå ble han såpass ivrig i tjenesten at etter at gulrotbiten var drept og spist, så forsvant han ut i gangen og kom inn med diverse sko og sokker som han fant der... Stappet det godt inn i hånda mi og "forlangte" ros for vel utført service oppdrag..hehe. Så nå må jeg ha litt tydeligere kommando for når vi starter og når vi slutter, ellers er jeg redd for at alt av løsøre i hele huset kommer til å ende i sofaen bak meg. Ivrig i tjenesten den lille gule.

Ellers får han turer og stell av mange forskjellige folk. Det er faktisk litt vanskelig for meg å sitte her og høre og se at han får så mange forskjellige signaler og kommandoer å forholde seg til... Jeg ser at han blir forvirret og ikke bestandig forstår, men nå er jeg 100% avhengig av at andre tar seg av alt av stell, så jeg må rett og slett bare "finne" meg i at det kanskje går utover noe av det jeg har jobbet inn.. Ikke sikkert heller, kan godt være at når jeg begynner med han igjen, er han så innarbeidet på våre signaler at det ikke spiller noen rolle. Og jeg er jo kjempe,KJEMPE takknemlig for at folk rundt meg gidder å ta seg av han!!

Mandag var jeg på kontroll på sykehuset. Stingene ble fjernet, og skinna litt bedre tilpasset. Mitt håp om at det skulle løsnes litt i leddet (har til nå vært låst i 30 grader) ble derimot ikke oppfylt.. Skulle være låst i 14 dgr til, og jeg skulle ikke tråkke ned noe når jeg gikk heller ennå, men jeg kunne begynne å tråkke litt nedpå når jeg sto, for å holde balansen.. 30 mai skal jeg inn til legen som opererte meg, og DA skal det løsnes litt på skinna sånn at kneet skal begynne å bevege seg litt igjen.. Enn så lenge er det vel mange service ting jeg kan lære Vito fra stolen min..

Dagene går...

Da begynner både jeg og Vito og venne oss til vår nye hverdag. Jeg har betrakelig mindre smerter, og begynner å få litt kontroll på krykkene, noe som gjør hverdagen litt enklere i alle fall.

Vito har jo også fått en ny hverdag, ikke minst med tanke på at så mange forskjellige folk skal ha han med på tur etc, og det blir nok mange nye kommandoer å forholde seg til for den lille gule. Jeg får jo referat etter at han har vært ute, og jeg kan ikke si at jeg bestandig kjenner igjen hunden min sånn som jeg er vant å oppleve han.. Han har blitt litt mer "tuppete", bjeffer på ting han aldri har reagert på, han har også begynt å varsle litt inne innimellom når han står i barnegrinda si. Jeg er jo en forholdsvis sterk leder for Vito, og han stoler nok veldig på meg i alle mulige situasjoner. Nå er ikke jeg der for han, og han må takle verden mer "på egen hånd". Ikke at jeg har overbeskyttet han på noe som helst vis, men han er nå engang enebarn, og veldig vant til at jeg er med han bestandig :-) Kanskje det er bare bra for han.. å løsrive seg litt fra muttern..hehe

Litt ulydig er han også til tider... for noen dager siden skulle mamma og søstra mi la hundene løpe litt på flystripa, og Vito fant seg ett lite vann der nede og tok fullstendig av.. Tror det var kun kort tid før min søster faktisk kledde av seg og gikk ut i vannet og hentet han... Bortimot 10 minutter med stuping, fjasing, svømming og løping tok det før det passet den gule å komme inn... Er det mulig liksom... Har aldri hatt trøbbel med å få han utav vannet (han får forresten ikke lov til å hoppe uti uten tilatelse heller) men denne kvelden var det visst helt umulig å komme på land... I kveld stupte han uti ett annet vann når tantebarnet mitt var ute og trente litt godbitsøk med han, så noe sier meg at hvis det er NOE som må strammes inn når jeg er på beina igjen, er det akkurat restriksjoner med vann.

Åkke som, Vito har det veldig fint, jeg er når ting først skulle gå så galt veldig takknemling for at jeg har familie og venner som til de grader stiller opp for meg. Fra å kle på meg om morgenen (neida, får ikke på meg bukse og sokker selv for tenk), lage mat til meg, og legge meg om kvelden. Hadde nok vært betraktelig værre å bodd ett annet sted ja, ikke minst med tanke på hunden. Jeg trenger overhode ikke tenke på om han får dekket sine behov, for det får han til de grader, og hver dag :-)))

Har fått noe å fylle dagene med også. Tatt på meg å være kurssekretær på NBF sitt brukshundkurs på Sølen. Det aller meste kan gjøres på pc'n, og det er utrolig deilig å ha noe å gjøre noen timer hver dag!